Endre – for å bevare!

Det er bred enighet blant svineprodusentene, landbrukets organisasjoner og politikerne om at markedsreguleringen er viktig å bevare. Grunnen er at en ønsker å sikre avsetningen av svinekjøttproduksjonen vår, kunne tilby det norske markedet jevn tilgang av svinekjøtt, samt stabilisere prisene, både til bonde og forbruker.

Likevel gnages det stadig på markedsreguleringsordningen fra nær sagt alle hold. Prognosene påstås å være for usikre. Overproduksjon blir prognosert i flere år på rad, mens det i realiteten oppleves vedvarende underskudd.

Vi må da huske på at dystre prognoser er til for å gjøres til skamme. Tiltak skal iverksettes når mørke skyer av overproduksjon skimtes i det fjerne. Og når skyene ikke trekker inn over landet likevel, betyr ikke dette at prognosene umiddelbart var feil. Det betyr at tiltak basert på prognosene har vært vellykket. Og FOR vellykket, vil vel enkelte raskt hevde …

I perioder som nå med for lite svinekjøtt, storfekjøtt og lammekjøtt, sier KLF at deres kjøttbedrifter ikke får sin rettmessige andel av det tilgjengelige slaktet. Mens Nortura som markedsregulator hevder at reguleringssystemet fører til at Nortura i henhold til fordelingsplikten mister muligheten til å vinne frem i sluttmarkedene. Dette fordi at det utskrives mer kjøtt til KLF-bedriftene enn til sin egen foredlingsindustri.

Slik dagens reguleringssystem er lagt opp, er regulatorrollen lagt til den ene, tyngste aktøren i kjøttindustrien. Da er det faktisk naturgitt at slike gjensidige påstander blir sunget frem og forsurer tilværelsen. Det skapes unødige fronter og feil fokus mellom aktører som paradoksalt nok samtidig er leverandører, kunder og konkurrenter til hverandre. Dette svekker fokus for bedrifter som burde bruke tiden på effektiv drift, produktutvikling og godt markedsarbeid i stedet for å skule til hverandre.

Nortura har prisverdig nok tatt optimal markedsregulering på alvor. Organisasjonen utarbeidet på forsommeren en analyse av markedsreguleringen på svinekjøtt. Målet var å implementere forbedringstiltak. 10 tiltak er foreslått og vedtatt gjennomført. Dette er tiltak som dreier seg om bedre prognoser for tilførsler og salg, bedre rutiner for bestilling av slakt, økt kunnskap om totale lagerbeholdinger osv.

Dette er nødvendige og prisverdige tiltak. Men jeg spår likevel at de ikke blir fullgode løsninger før man på bredere basis vurderer markedsreguleringsordningen.

Jeg mener for eksempel bestemt at KLF bør inviteres til aktivt å ta del i markedsreguleringen, med de plikter og rettigheter dette fører med seg. Dette vil gi alle aktører innsikt i hva som er de reelle markedsutfordringene. Slik kan en også skape bedre trygghet og forståelse mellom partene. Alle synspunkter på hensiktsmessige markedstiltak vil komme frem. Jeg tror at dette kan føre til at hele svinenæringa vil gå om bord og ta del i de tiltak som til enhver tid blir vedtatt som hensiktsmessige i større grad enn i dag.

Man bør likeså våge å tenke nytt i forhold til andre måter å løse markedstilpasningen på enn kun gjennom etablert praksis. Å bruke slaktevekter som viktigste verktøy for regulering er effektivt. Men endringer i slaktevekter er uheldig i forhold til utnyttelse av den ressursen som et født griseliv representerer. Vektendringer er også klart ugunstige både i industriell og markedsmessig sammenheng.

I landbruket er dessverre enkelte områder nærmest tabubelagt for sunn diskusjon. De skal ikke drøftes, omtales og smakes på med nye innfallsvinkler i angst for at man kan miste noe man har kjært. Markedsreguleringsordningen er et slikt område man med rette har kjært. Men jeg tror det er klokt å åpne for en debatt med stor takhøyde, nettopp for å bevare det man har kjært!

Man må nemlig endre, for å bevare!