En kostbar lærepenge

Styret i Nortura har fått seg en kostbar lærepenge. Kraftig premiering av store smågrisprodusenter på bekostning av andre skapte ildebrann i eiermassen. Men styret har nå i april sprøytet inn friske penger, og greid å slokke brannen. Smågrisprodusentene får beholde sine tillegg som tidligere bestemt, men grunnlaget for årsbonusen er utvidet til også å omfatte kombinertprodusenter. Det var voksent gjort.

Det er lett å forstå bakgrunnen for styrets beslutning tidlig i mars. I deler av landet er konkurransen om førstehåndsleveransene knallhard. Stilt overfor trusler om å miste tusenvis av smågriser til konkurrerende slakterier er det fristende å snu seg raskt. Over tid risikerer konsernet å sitte igjen med produsenter som ikke representerer tverrsnittet av store og små. Det kan også bli en veldig dyr lærepenge for konsernets evne til å tjene penger.

I denne saken gikk det åpenbart litt for fort i første runde, og rettferdighetsfølelsen ble trigget. En stor smågrisprodusent kunne fort tjene et sekssifret beløp på omleggingen av salgs- og leveringsbetingelsene på årsbasis, mens en stor kombinertprodusent risikerte å tape penger. Nå er dette balansert mellom produsenter innenfor samme dyreslag. En får håpe at det ikke trigger rettferdighetsfølelsen altfor mye mellom dyreslagene. Hvis kjøttkonsernet taper de store volumene, så vil det i siste instans gå ut over alle eierne, uansett dyreslag.

Det kan være en ulempe at det tar lang tid å ta beslutninger i en stor samvirkebedrift. Men fordelen med å ha tusenvis av eiere er at det også er mange kloke hoder representert i styrer, råd og utvalg. Fornuften seiret veldig raskt i dette tilfellet.

Det er en hårfin balansekunst å optimalisere stordriftsfordeler, som naturligvis må utnyttes og utvikles, samtidig som en håndterer tusenvis av eiere på en måte som skaper en reell følelse av rettferdighet og medinnflytelse.