Embryooverføring hos purke

Embryooverføring hos purke

Det går an å få ei purke drektig ved embryooverføring, selv om donorpurka har gjennomgått en vanlig slakteprosess ved et slakteri.

I forbindelse med avslutningen av veterinærstudiet har vi skrevet en fordypningsoppgave om embryooverføring hos våre produksjonsdyr og hest.

I tillegg har vi, sammen med Peer Ola Hofmo fra Norsvin og Knut Karlberg og Heiko Paulenz fra Norges veterinærhøgskole, utført egne forsøk på gris der donoren (giveren) ble slaktet på vanlig måte på et slakteri. I det følgende gis et sammendrag av det som omfattet gris i oppgaven og resultatene av egne forsøk.

Innledning

De første grisungene etter embryooverføring ble født i Ukraina i 1950. De første norske grisungene etter embryooverføring kom til verden i 1986. Av de 16 overførte embryoene i Norge, ble det født 10 grisunger. Det er imidlertid verd å merke seg at en da foretok kirurgiske overføringer. Det vil si at en opererte både donor og resipient (mottaker).

Etter hvert har en rundt om i verden gått over til såkalt trans-cervical overføring, det vil si at en ved hjelp av et instrument går gjennom børhalsen på resipienten og overfører embryoene direkte inn i børen, slik en gjør på ku. Dermed er det bare donoren som må opereres (eventuelt avlives eller slaktes) for å få samlet opp embryoene som skal overføres. Når det gjelder ku kan børen skylles uten at en trenger å operere for å ta ut embryoene.

Mindre smittefare med embryo enn levende dyr

 Det er også mange andre grunner til at embryooverføring har blitt brukt langt mindre på gris enn på storfe. Ikke bare har purka kortere drektighetstid enn kua, men hun føder jo det tidobbelte med unger hver gang. Ei elitepurke rekker dermed å gi sine gener til et stort antall avkom i forhold til elitekua. Hun har en klar fordel når det gjelder alle de tre hovedfaktorene som bidrar til genetisk forbedring: kortere generasjonsintervall, høyere seleksjonsintensitet i tillegg til genetisk variasjon. Dermed kan en gjennom seleksjonsprogram innen svineavlen sørge for rask genetisk framgang uten bruk av embryooverføringer.

Et annet hinder for utbredelsen hos gris er at embryoene er svært sensitive for nedkjøling. Både frysing og kortidslagring, og dermed også transport, er problematisk. Forsøk på å oppbevare dem ved 4 grader har resultert i fullstendig tap av levedyktighet. Det som en kan se på som et hovedformål med embryooverføring innenfor griseavlen, må være å kunne begrense internasjonal bevegelse av livdyr og ved sykdomskontroll. Embryooverføringer representerer en mindre risiko for overføring av sykdommer sammenlinket med levende dyr, såfremt embryoene er grundig vasket først. Da kan en ha muligheter til å ta inn 100 % nytt genetisk materiale i eksisterende besetninger med minimal smitterisiko.

Egne forsøk

Da reiser følgende spørsmål seg: Kan en sende ei drektig purke til slakt på et slaktehus, samle opp embryoer der og så overføre disse ikke-kirurgisk til ei purke et helt annet sted, f. eks. i et helt annet land? En kan gjøre det og har gjort det hvis donorpurkene avlives/slaktes på stedet der mottakeren er. Men hva hvis donorpurka gjennomgår en helt vanlig slakting på et slaktehus, og embryoene fraktes til et sted langt unna slakteriet der resipienten er? Det var dette spørsmålet vi ønsket å få svar på i en pilotstudie.

Uttak av embryo

I mai 2008 og januar 2009 ble i alt 7 donorpurker på Hedmarken dobbeltinseminert og sendt til slakt på Nortura Rudshøgda fire dager etter siste inseminasjon. For enkelthets skyld omtales de to delforsøkene samlet. Alle purkene gjennomgikk en vanlig slakteprosess og i forbindelse med uttak av tarmene ble kjønnsorganene tatt ut. Et av organene kom i kontakt med tarminnhold og kunne ikke brukes. Dermed var det kjønnsorgan fra 6 purker som vi kunne bruke med tanke på å finne embryo.

 En kanyle ble ført ned gjennom egglederen på den ene siden samtidig som ett glasskateter ble stukket gjennom børveggen ca 30 cm ned på børhornet (se bildet). Et skyllemedium (PBS) ble så sprøytet gjennom eggleder og børhorn, og skyllevæsken ble samlet opp i små skåler. Samme prosedyre ble fulgt på den andre siden. Embryoene ble på denne måten skyllet ut av børen med skyllevæsken, gjenfunnet via mikroskopering og fordelt i små glass som inneholdt samme væske som skyllevæsken.

En regner at tilnærmet alle egg hos purke blir befruktet. Ved å telle antall gule legemer, som dannes etter eggløsning og sammenlikne tallet med antall embryo, beregnes den såkalte gjenfinningsprosenten. Den varierte i vårt forsøk mellom 54,5 % og 100 %.

Innlegg av embryo

De små glassene med embryoene i ble transportert med bil til Norges veterinærhøgskole der 4 mottakerpurker ventet. Disse purkene hadde hatt flere kull og ble utrangert fra besetningen rett etter avvenningen og overført til Norges veterinærhøgskole. De hadde vært i brunst en dag senere enn donorpurkene. Før embryooverføringen fikk purkene et beroligende middel. Et kateter, som likner inseminasjonsrøret, ble ført inn i purkene.

Et tynnere kateter ble så ført gjennom dette røret, gjennom børhalsen og ca 80 – 100 cm inn i børen. Embryoene som nå hadde blitt overført til en sprøyte ble så sprøytet inn i børen via det innerste kateteret. Deretter ble ytterligere litt væske sprøytet gjennom kateteret for å få med flest mulig embryo. De fire purkene som fikk embryo kan for enkelthets skyld kalles A, B, C og D.

Resultater

Purke A ble slaktet ca. fire uker etter overføringen. Den hadde fem velutviklete embryo i børen (se bilde 2). Purke B hadde regelmessig omløp. Det betyr at de overførte embryoene døde før dag 12. Purke C hadde ikke hatt eggløsning da den var brunstig. Den hadde således ingen gule legemer som kunne produsere drektighetshormonet progesteron. Dermed kunne ikke embryoene utvikle seg.

Purke D hadde en svak børbetennelse. Antagelig førte denne betennelsen til at embryoene døde, men siden purka ikke løp om regelmessig, må embryoene ha levd på dag 12. Det å gå gjennom børhalsen utenom brunst vil alltid være et faremoment og kan føre til børbetennelse.

Både oppsamling og transport av embryo kan sikkert forbedres mye ved senere forsøk, men konklusjonen er klar:

Konklusjon

Det går an å få ei purke drektig ved embryooverføring selv om donorpurka har gjennomgått en vanlig slakteprosess ved et slakteri.

Til slutt vil vi takke Norsvin for økonomisk støtte slik at det var mulig å få gjennomført forsøkene.