Stikkord:
Nr. 7 – 2019
Bildet: Oddveig Storstad har lang bakgrunn fra bygdeforskning og landbruksmiljøer. Nå er basen NTNU i Trondheim, men hun har også bistilling ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).
Aniwel (animal welfare) er navnet på et stort, bredt og nasjonalt forskningsprosjekt. Det har i lengre tid jobbet med å kartlegge forvaltningen av dyrevelferdsloven. Norges Forskningsråd finansierer prosjektet, og en rekke nasjonale samfunnsvitenskapelige forskningsmiløer er involvert (se faktaboks). I vinter og til sommeren er resultatene ferdig analysert, og forskningsresultatene blir offentliggjort.
– Det ble imidlertid slik at vi allerede i sommer gikk ut med deler av dette materialet. Det skyldes diskusjonen som oppsto på bakgrunn av Mattilsynets kontroller av slaktegrisprodusenter i Rogaland. Vi så i vårt omfattende datamateriale at det var forskjeller i produsentenes holdninger i Rogaland, spesielt på Jæren, og i resten av landet, sier Storstad.
Hun er sosiolog, og har lang fartstid og bakgrunn i bygde- og landbruksforskning. Hun jobber i dag ved NTNU i Trondheim, men har også en bistilling i NIBIO.
Ikke synsing
– «Jeg kjenner meg ikke igjen». Dette var reaksjonen fra en flink svineprodusent på Jæren da debatten tok til etter artikler i Bondevennen, Nationen og Bondebladet i sommer. Kommentarer til det?
– Vi driver prosjektet etter forskningsmessige prinsipper. Du kan ikke snakke vekk kunnskap basert på forskning. Det er litt trist å se at enkelte avfeier resultatene fordi de ikke liker resultatene. Det er ikke bra. Vi mener at de dataene vi presenterer er holdbare og solide. Vårt utgangspunkt var å se på forvaltningen av dyrevelferden over hele landet, ikke spesielle områder. Men det var gjennom denne kartleggingen vi så at Jæren var et område som skilte seg ut, sier Storstad.
Annerledes forbrukere
– På hvilken måte da?
– Blant annet er forbrukeren annerledes i dag enn for 40 år siden. Det holder ikke å mene at dette er tull, at forbrukerne ikke vet hva de snakker om. Mange jærbønder er ikke like åpne for at forbrukerne skal ha en stemme, at de «liksom ikke har noe med hva vi gjør». Ultrahippe forbrukere som kanskje aldri har vært i moderne fjøs har også lov til å ha meninger, sier Storstad.
«Det går ikke an å avfeie forskningsresultater fordi en ikke liker dem. Det er ikke bra. Vi mener våre data er solide og holdbare.»
Hun understreker at det er ulike mentaliteter og holdninger i forskjellige bondemiljøer, og på Jæren ser det ut til at kulturen som råder i stor grad preger alle aktører, også i bøndenes offentlige og private støtteapparat. I mange landbruksmiljøer ellers i landet er det oftere en kultur for å sanksjonere brudd på regler og normer som man ikke finner på samme måte på Jæren. Hvis det da er slik som vi ser i deler av Rogalandsmiljøet, at også andre i landbruksfamilien gir aksept for hvordan ting blir gjort, altså at de får aksept for dårlige holdninger uten at det sanksjoneres, så blir det vanskelig å vende om på holdninger og kulturer. «Slik gjør vi det her». I stedet for å avfeie og bortforklare problemene, er det mye bedre å diskutere dem, gå inn i dem, sier Storstad.
Ser til Danmark
– Jeg ser også at rogalendingene ofte ser til Danmark for å finne ut hvordan ting gjøres. Referansen til Danmark dukker ikke opp andre steder i Norge. «Men det er jo lov til å gjøre det slik i Danmark», betyr ikke at det er lov til å gjøre det samme på Jæren. Vi stiller andre krav til husdyrhold i Norge enn i Danmark.
– Hva er etter din mening en god bonde?
– Det er ikke lett å svare enkelt på det. Men hvilke normer er det egentlig som styrer deg og lokalmiljøet rundt deg? Er det greit å ha det rotete rundt hus og heim, eller er normen her at vi skal ha det ryddig og ordentlig? Dette vil variere. Men det som er sikkert er at måten vi opptrer og arbeider på påvirker forbrukernes syn på bøndene som yrkesgruppe og næringsutøvere, sier Oddveig Storstad.
Hele verdikjeden er vurdert
Det er brukt intervjuer og spørreskjema til personer i slakterileddet, forvaltningen (Mattilsynet), dyretransportører og bønder for å samle inn data. Disse analyseres nå grundig før de endelige resultatene slippes til sommeren. Tallene som blir presentert her er foreløpige analyser, men de gir likevel en oversikt som viser at det er skillelinjer mellom landsdeler.
Storstad har hatt ansvar for spørreskjema og intervjuer til husdyrbønder. Det er denne informasjonen som er bakgrunnen for hennes foreløpige kommentarer.
Flokken eller enkeltdyret?
Reglene for dyrevelferd er forskjellige i ulike produksjoner. For kyllingprodusenter er de for eksempel veldig detaljerte, mens de for saueprodusentene er mye mindre konkrete og mer skjønnsbaserte. I kyllingproduksjonen er det først og fremst flokken du ser, mens for andre husdyrproduksjoner går det mer på enkeltindividene.
I kyllinghuset er det som regel unormaliteter i flokken produsentene gjerne observerer. Verdien av enkeltdyr vil også variere avhengig av hvilken produksjon du driver.
Dyrevelferd og økonomi
– Mange i landbruket sier at god dyrevelferd og god økonomi henger sammen? Du får ikke god økonomi uten å ha god dyrevelferd?
– Ja, dette er en tydelig landbruksnorm. Men vi så at «grisefilmen» utfordret nettopp dette. Kanskje er det ikke slik lenger? Kan det være slik at det å ta snarveier, som for eksempel å spare penger på ikke å bruke strø, kan gi bedre økonomi? Har vi kommet dit? Det viktigste som filmen etter mitt syn utfordret oss på er at næringa er avhengig av legitimitet hos meg som velger og forbruker. Uten denne legitimiteten kan ikke næringa regne med å vinne langvarig støtte for særordninger i forbindelse med ekstra betaling for produktene, importbeskyttelse og liknende. Samfunnskontrakten er veldig skjør. Den er uten tvil landbrukets viktigste kapital, sier Storstad.
Bonden må dokumentere
Og her kommer Storstads kommentarer som perler på en snor. Hun tok doktorgraden sin nettopp på spørsmålet om tillit til norsk mat. Hva skjer når forbrukerne våkner og ser at det bildet de har av hvordan norsk mat produseres ikke lenger er noe de tror på?
– Mange sentrale tillitsvalgte i bøndenes faglag forstår hvor viktig dette er, men jeg tror dessverre ikke at alle bønder gjør det. Det ser vi på kommentarer til KSL-permer og andre dokumentasjonskrav. Bøndene er i samme situasjon som alle andre næringer. De må kunne dokumentere at de faktisk tar ting på alvor og gjennomfører tiltak. Det er her vi ser at svikten har vært størst i Rogaland, nærmere bestemt på Jæren. Her det businessmentaliteten mye sterkere. De skal tjene mye penger, og produserer gjerne stort og på grensen til det som er bærekraftig ut fra eiendommens ressurser. Jeg mener generelt at det produseres alt for mye mat på dugnad i Norge, men det betyr ikke at bøndene kan ta snarveier. De er helt avhengig av markedet og forbrukernes gunst, sier Oddveig Storstad.
Noen av resultatene:
Dette er Aniwel
// Prosjektet (Animal Welfare) startet 1. februar 2015, og avsluttes sommeren 2020. Norges Forskningsråd er finansieringskilde.
// NIBIO er prosjektansvarlig (Frode Veggeland). Samarbeidspartnere er Norsk institutt for by- og regionforskning, Ruralis, Universitetet i Sørøst-Norge, Animalia, og Sveriges Lantbruksuniversitet.
// Et dialogforum med representanter fra Mattilsynet, Norges Bondelag, KSL Matmerk, Dyrevernalliansen, Sjømat Norge og advokat Jo Gjestvang er etablert.
// Aniwel skal produsere kunnskap om hvordan matprodusenters oppfyllelse av dyrevelferdslovens formål kan oppnås. Loven etablerer et mål for dyrenes velferd, og et mål for menneskers holdning til dyrene.
// Viktig er spørsmålet om ulike offentlige virkemidler bidrar til effektiv oppfyllelse av dyrevelferdslovgivningens formål. Et sentralt aspekt er forholdet mellom Mattilsynet og matprodusentene (bønder, oppdrettere, slakterier).
// 421 svineprodusenter av til sammen 1546 husdyrprodusenter over hele landet har bidratt med data.
// I studien er det 60 svineprodusenter fra Jæren. Området defineres da som Sandnes, Stavanger, Hå, Klepp, Time, Gjesdal, Sola, Randaberg.