Distriktsgrisen tapte ikke på purkeslaktinga

Distriktsgrisen tapte ikke på purkeslaktinga

Distriktsgrisen ble ikke taperen forrige gang det var overproduksjon og purkeslakting. Det fleste som valgte å fire flagget var tvert i mot mindre svinebesetninger i sentrale strøk. Det viser tall fra Trøndelag.

I 1999/2000 ble purkeslakting brukt som markedsreguleringstiltak. Debatten har som kjent blusset opp igjen i i forbindelse med overproduksjonen denne vinteren og våren. Derfor kan det være interessant å se på hvilken effekt tiltaket hadde på endringene i antall bruk og antall purker forrrige gang purkeslakting ble brukt. Vår studie av Trøndelagsfylkene viser at det var få svineprodusenter i distriktskommunene som benyttet seg av muligheten til premiert purkeslakting. Derimot var det mange produsenter i sentrale strøk rundt Trondheim som valgte å takke ja til tilbudet.

Vi vil imidlertid advare mot å tro at en bare kan framskrive effekten fra 1999/2000 hvis en ny ordning med purkeslakting skal vurderes.

Prosjektet «Best på gris 2010», som Norsvin Trøndelag har dratt i gang og som vi er engasjert i, konsentrerer innsatsen om utviklinga i de to trøndelagsfylkene. I prosjektet har vi sett på statistikken fra søknadene om produksjonstilskudd i perioden januar 1996 til januar 2005 og sammenligna situasjonen i vår region med tall fra hele landet. En slik analyse vil ha størst gyldighet for Trøndelag, men noen tendenser vil kunne være av interesse også for andre områder.

ALLE PURKER MÅTTE SLAKTES

Tiltaket med purkeslakting ble iverksatt høsten 1999. Avtalene ble inngått 20. oktober, og det ble gitt et tilskudd på kr 6000 per slakta purke. Det ble gitt tilskudd for maksimum det antall purker som var oppgitt ved tellinga 31. juli. Purkene på gården måtte meldes inn for slakt straks, med unntak for purker som hadde vært drektige i mer enn 50 dager og purker som ikke var avvent. Alt svinehold måtte være avvikla senest fem måneder etter at avtalen var inngått.

I påmeldte besetninger måtte alle purker slaktes, og det ble satt en sperre fram til 1. januar 2005 før gården eventuelt kunne starte med purker på nytt. Tilskudd ble bare gitt til purker som hadde grisa minst én gang. Det var ikke adgang til å selge purker til liv eller leie ut dyra til andre.

Vi har stilt noen spørsmål om resultata av tiltaket forrige gang det ble brukt:

– Hva skjedde i Trøndelag siste halvår 1999 og første halvår 2000? – Hva skjedde i åra etterpå? – Hvilke kommuner ble berørt?

TENDENSER PÅ LANDSNIVÅ

Vi tar først med statistikken over de som søker produksjonstilskudd (SLF) i figur 1, der vi finner antall purker og antall bruk med avlspurker i hele landet i perioden fra 1. januar 1996 til 1. januar 2005. Vi kan trekke fram noen tendenser, men vi må være varsomme med skråsikre konklusjoner:

1) Nedgangen i antall bruk har foregått relativt kontinuerlig fra 1996 til 2005, og antall bruk med purker er halvert og vel så det (en nedgang på 50,35 %).

2) Nedgangen i antall bruk i purkeslaktingsperioden var på 19,4 % (fra august 1999 til august 2000).

3) Purketallet er i hovedsak stabilt fra januar 1996 til august 1999 (før purkeslaktinga begynte).

4) Det var en klar reduksjon i purketallet i den perioden purkeslaktinga var i gang. Fra august 1999 til august 2000 gikk antall purker ned med 8,1 %.

5) Den sterke nedgangen i purketall fortsatte uten «hjelp» fra purkeslaktingsprogrammet helt til januartellinga 2001, og blir på dette nivået til 2003.

6) Etter endringa av konsesjonsreglene i 2003 økte purketallet markert, og nedgangen i antall bruk med purker flater ut. For perioden 1996 til 2005 har antall purker vært gjennom en bølgedal, og er nå 3,6 % lågere enn i 1996.

TENDENSER I TRØNDELAG

Utviklinga i de to trøndelagsfylkene er forskjellig. Det går fram av figur 2 og 3, der vi finner antall bruk og antall purker i de to fylkene.

Vi kan trekke fram noen tendenser, men vi må stadig advare mot skråsikre konklusjoner. Noen trekk ser ut til å være like i de to fylkene:

1) Nedgangen i antall bruk følger samme trenden som på landsplanet, og vi ser samme mønster også i purkeslaktingsperioden. Men det er grunn til å merke seg at nedgangen i antall bruk fra 1996 til 2005 er på 61,5 % i Sør-Trøndelag, altså større enn i landet for øvrig. I Nord-Trøndelag er nedgangen litt mindre enn i landet for øvrig (40,7 %).

2) Det var en klar reduksjon i purketallet i den perioden purkeslaktinga var i gang. Fra 31. juli 1999 til 31. juli 2000 gikk tallet ned fra 10328 til 9943 i Nord-Trøndelag og fra 2463 til 2035 i Sør-Trøndelag.

3) Nedgangen i purketallet etter juli 2000 bremsa opp og gikk tilbake til den tidligere trenden.

Men noen tendenser ser ut til å være forskjellig i de to fylkene:

1) Etter endringa av konsesjonsreglene i 2003 økte purketallet markert i Nord- Trøndelag men ikke i Sør-Trøndelag.

2) I Sør-Trøndelag finner en ikke den variasjonen i purketallet gjennom året (august med flere purker enn januar), en tendens som ser veldig tydelig ut både i Nord-Trøndelag og i resten av landet. Vi har ikke noen god forklaring på dette, men det angår egentlig ikke denne analysen.

HVOR I TRØNDELAG VAR DET RESPONS PÅ PURKESLAKTINGA?

Statistikken fra begge fylkene forteller at nedgangen i bruk med purker er stor i enkelte kommuner og liten i andre. Denne tendensen finner vi både om vi ser på perioden rundt purkeslaktinga (1999/ 2000) og om ser på en lengre periode. Vi har derfor sett litt på situasjonen i kommuner med stor nedgang og i kommuner med liten nedgang.

Tabell 1 samler de kommunene i Nord- Trøndelag som har hatt relativt stor nedgang i antall bruk med purker. I samme tabellen er det også tatt med antall purker totalt i disse kommunene og den andelen de utgjør av alle purkene i fylket. Det gjennomsnittlige purketallet i disse besetningene går fram av tabell 2.

I Sør-Trøndelag finner vi den største nedgangen i kommunene Trondheim, Melhus, Midtre Gauldal og Orkdal, samt Hemne, men denne kommunen har liten betydning i denne sammenhengen. Vi kan peke på et par felles trekk:

1) De fleste av kommunene ligger i sentrale strøk der det er muligheter for å skaffe seg inntekter gjennom anna lønna arbeid. Når svineproduksjonen er presset, er det i slike kommuner mulig å legge ned produksjonen og skaffe seg anna arbeid. Nærøy ligger ikke sentralt, men i oppdrettsnæringa har det vært gode inntektsmuligheter og jobbmuligheter.

2) På tross av sterk nedgang i antall bruk med purker i disse kommunene beholder de likevel sin andel av purketallet. Økningen i antall purker per bruk har i denne perioden vært så stor at den kompenserer for nedgangen i antall bruk. I de nordtrønderske kommunene i tabell 2 er gjennomsnittlig antall purker per bruk steget fra 19,7 i januar 1999 til 31,1 i januar 2005. Dette er en formidabel endring på 6 år.

Tabell 3 samler de kommunene i Nord- Trøndelag som har hatt liten nedgang i antall bruk med purker. I samme tabellen er det også tatt med antall purker totalt i disse kommunene og den andelen de utgjør av alle purkene i fylket. Det gjennomsnittlige purketallet i disse besetningene går fram av tabell 4.

I diskusjonen om purkeslakting som markedsreguleringstiltak har mange hatt en frykt for at det vil ramme de perifere bygdene mer enn de sentrale. Tabell 3 og 4 forteller litt om det som har skjedd i viktige svineproduksjonsområder som ligger utenom de mest sentrale bygdene. I alle disse kommunene, samt i kommuner som Rissa, Bjugn, Åfjord, Meldal og Selbu i Sør-Trøndelag, er nedgangen i antall bruk med purker beskjeden. Det gjelder både i perioden 1999/2000 og i perioden etterpå.

Vi har sjølsagt ikke opplysninger om situasjonen i alle disse områdene, men det er likevel grunn til å peke på flere forhold som synes interessante:

1) Det er et godt miljø for svineproduksjon i alle disse bygdene. Vi tror dette er med på å holde høg kompetanse og stimulere til kloke driftsopplegg, av stor betydning for det økonomiske resultatet. Dette har kanskje aller størst betydning når næringa presses.

2) Besetningsstørrelsen var relativt stor i august 1999, da purkeslaktinga begynte. For kommunene i tabell 4 er gjennomsnittet 22,4. Det har steget til 26,9 i 2005.

3) Disse områdene har stort sett beholdt samme andel av fylkets purketall fra 1999 til 2005.

4) Hvis vi antar at økonomien i svineproduksjonen også har blitt presset i disse områdene har de funnet andre løsninger enn i de sentrale områdene. De har i mindre grad hatt mulighet for å slutte med gris og ta seg anna arbeid. De har heller ikke økt purketallet per bruk så mye som kommunene i tabell 1 og 2. Derimot kan det ha skjedd en utvidelse i produksjonen av slaktegris, men det er ikke undersøkt i denne omgang.

OPPSUMMERING

Bruken av statistikk kan ikke fortelle oss hvordan hver enkelt svineprodusent kommer til å forholde seg om det skulle bli en ny runde med purkeslakting. Det er likevel av interesse at disse talla kan avdekke til dels svært ulike handlingsmønstre hos produsenter i ulike områder. Det er interessant at tiltaket i 1999 stimulerte den strukturutviklinga som allerede var i gang. Både nedgangen i antall bruk og økningen i besetningsstørrelsen fikk større fart som følge av programmet. Dette er en utilsikta bieffekt av programmet. Noen vil mene at denne var positiv, andre det motsatte.

Tilbudet ved purkeslaktinga 1999 var kr 6000 per purke. Mye tyder på at responsen på et slikt tilbud avhenger av hvilke alternativ de har for hånden i øyeblikket. De som gikk inn på avtalen i 1999 var brukere i de sentrale bygdene. Mange av disse hadde relativt små besetninger, og de kunne finne andre inntektsmuligheter. Men purketallet i de samme bygdene tok seg fort opp ved at de bruka som ble igjen utvida sitt purketall.

I de mindre sentrale bygdene var det få som benytta seg av tilbudet. De hadde en solid produksjon fra før, i hvert fall var det et relativt stort purketall på disse bruka. Produsentmiljøet er godt, og alternative inntektsmuligheter er begrensa.

Dersom et lignende purkeslaktingsprogram skal vurderes på nytt må en advare mot å tro at en bare kan framskrive effekten fra 1999/2000. Det vil være situasjonen på det enkelte bruket på det aktuelle tidspunktet som vil avgjøre hva brukeren velger å gjøre.

For tabeller og figurer, se Svin nr. 4 2005