Dette mener Fiskå

Dette mener Fiskå

Tommy Nordbø, produkt- og optimeringsansvarlig for kraftfôr i Fiskå Mølle svarer slik;

– Vi definerer en fôrenhet slik bransjen ble enige om i 2006/2007. Denne definisjonen baserer seg på det nederlandske nettoenergi systemet fra CVB. Her estimeres energien i råvarene grovt sett ved en ligning som tar hensyn til innholdet av råpotein, råfett, stivelse og sukker. I tillegg brukes såkalte fordøyelseskoeffisienter i ligningen. Disse beskriver prosentvis hvor stor andel av næringsverdiene som er tilgjengelig for grisen, og påvirker dermed energiverdien i de ulike råvarene. I utgangspunktet gir denne ligningen ut energiestimatet i kilo Joule. Divideres denne verdien på 8800 kJ, som kan regnes som «standard» energimengde i et ordinært slaktegrisfôr, får vi FEn.

Må ha et energibegrep

– Vi bør skille mellom FEn som et begrep som skisserer dyrets energitilgang fra ulike råvarer og kraftfôrslag, og hvordan begrepet brukes i Norge i dag, blant annet for å sammenligne fôr fra ulike fôrprodusenter. I og med at det brukes ulike fordøyelseskoeffisienter vil ulike fôrprodusenter oppnå ulik energikonsentrasjon for en og samme råvare, dermed vil for eksempel én kilo hvete for én fôrprodusent oppnå en annen energikonsentrasjon hos en annen fôrprodusent. Om en ikke enes om en klar felles standard, så vil det som sammenligningsgrunnlag muligens være gått ut på dato. Men vi er nødt til å ha et begrep for energi, og FEn er et begrep som jeg tror alle ledd i bransjen er vant med å forholde seg til.

Grisen gir svaret

– Pris per kilo fungerer til en viss grad som en måte å sammenligne fôr på. Samtidig er en avhengig av å ha et forhold til kvaliteten av kraftfôret, dette kan være FEn, men også andre næringsstoffer som fordøyelige aminosyrer kan gi et bilde av kvaliteten i fôret. Et dilemma her er imidlertid spørsmålet om hvilket energinivå som er det beste for grisen i ulike stadier og produksjonssystemer. Dette spørsmålet er det kun grisen som har svaret på, sier Nordbø. CVB sitt tabellverk blir i stor grad lagt til grunn for vurdering av fordøyelseskoeffisienter. I tillegg tar Fiskå kontinuerlig i bruk oppdatert kunnskap fra inn og utland. Til slutt er egne forsøk, produksjonsresultater hos ulike produsenter som en har tilgang til, erfaringer og faglige vurderinger viktige når Fiskå vurderer disse koeffisientene. – Råvarene i fôret analyseres når de kommer til fabrikken. Næringsinnholdet legges inn i vårt optimeringsverktøy. Her er energiberegningene med fordøyelseskoeffisientene programmert inn, og energiverdien til den oppdaterte råvaren kalkuleres raskt, sier Nordbø.

Ha dialog

– Bonden vil finne proteininnhold og andre viktige næringsverdier på innleggsseddelen. Disse kan også kontrolleres i etterkant ved analyse. Når det gjelder annet innhold, for eksempel energi- og proteinfordøyelighet, bør svineprodusentene ha en dialog med kraftfôrprodusenten. Dette er heller ikke enheter som direkte kan kontrolleres ved analyse på labb. – Er informasjonen som oppgis i dag sammenliknbar mellom kraftfôrleverandører? – Det er nok noe forskjell i metodikk blant annet på analyse av råvarer, beregning av fordøyelighet og effekt av tilsetningsstoffer. Men i stor grad er informasjonen fra de ulike kraftfôrleverandørene sammenlignbar. Når det gjelder FEn spesifikt er dette for alle aktører tuftet på samme system, og dermed grovt sett sammenlignbart, men på grunn av ulike fordøyelseskoeffisienter vil en ikke kunne sammenligne direkte.

Kompliserer fôrplanleggingen

Opplysningene om energi- og proteininnhold brukes til å finne egnet fôr for din driftsform. Fôrplaner settes opp basert på denne informasjonen. Spesielt i våtfôrsystemer er forholdet mellom vann, tørrstoff og energi avgjørende for å fastsette den rette konsentrasjonen for én liter fôr til grisen. Det vil være helt avgjørende for grisens vekstevne og fôrutnyttelse. – Det er en utfordring at informasjonen baserer seg på ulike beregningsmåter, at noen oppgir 103 fôrenheter der en annen vil oppgi 106 fra de samme råvarene. Sammenligningsgrunnlaget mellom sortimentet til ulike kraftfôrprodusenter blir dårligere, og det kompliserer fôrplanleggingen. Det trenger allikevel ikke være det helt store problemet, om bare alle er bevisst den forskjellen som kan være mellom selskapene, sier Nordbø.

Pris og kvalitet

Kvalitet og pris er de beste måtene å sammenligne kraftfôret på. Men Nordbø mener at dette måles best ved å se på grisens tilvekst, fôrutnyttelse og kjøttprosent i grisehuset. Fôrkostnad per kilo tilvekst er for eksempel et bra mål for å sammenligne slaktegrisfôr. Men dette krever at man dokumenterer sine resultater. – Hadde vi vært tjent med én offentlig, nasjonal fôrtabell? – Nei, i utgangspunktet ikke en egen offentlig nasjonal fôrtabell. Norge er et lite land, og kostnadene ved å drifte et slikt system vil bli store. Den som risikerer å sitte igjen med store deler av regningen ville blitt bonden, og det tror jeg blir feil når det finnes gode systemer å ta i bruk internasjonalt. Men bransjen kunne helt klart blitt mer samkjørt og åpen rundt dette med energivurdering til gris. Det ville vært mulig å enes om et system, og i felleskap videreutvikle det. Men dette krever en stor grad av åpenhet fra fôrprodusentenes side. Dette er vi i Fiskå i utgangspunktet positive til. – Er dagens kraftfôrkontroll god nok? – Fiskå Mølle ønsker å lage det beste kraftfôret i markedet, og derfor er kontroll av det vi lager veldig viktig, og noe vi stadig ønsker å bli bedre på. Min oppfatning generelt er at det er gode rutiner for testing og kontroll av norsk kraftfôr. Myndighetene følger selvsagt opp, men enda mer effektivt er hard konkurranse og bønder som krever et mest mulig effektivt kraftfôr, sier Tommy Nordbø.