Dette er ikke bærekraftig, Gunhild!

Hovedbildet: Foto Shutterstock

Martin Haaskjold Inderhaug, Animalia

Da dietten ble lansert i 2019 av EAT med Stordalen i spissen, var den uten nasjonale anbefalinger, og det var ikke mulig å se fullt ut hvilke konsekvenser den ville ha. Stordalens selvvalgte ukemeny er derfor en kjærkommen konkretisering.

Vi har gått igjennom alle ingrediensene i ukemenyen. Resultatet er nedslående for norsk matproduksjon og den nasjonale matsikkerheten. Selvforsyningsgraden ville blitt mer enn halvert, og da er sjømaten inkludert i beregningen. Målt i energi skal hver og en av oss i gjennomsnitt redusere kjøtt- og meieriforbruket med 80 – 90 prosent og i stedet spise mer grønt. 

– Skulle alle fulgt Gunhilds ukemeny, ville den norske selvforsyningsgraden gått fra cirka 45 prosent i dag og ned til cirka 22 prosent, mener artikkelforfatteren. (Foto: Linus Sundahl Djerf)

Problemet er imidlertid at de fleste produktene i ukemenyen ikke kan dyrkes i Norge på grunn av vekstforhold, mens de som kan det, som for eksempel kålrot, gulrot og potet har lav næringstetthet og kan derfor vanskelig erstatte kjøtt- og meieriprodukter. Skulle alle fulgt Gunhilds ukemeny ville den nasjonale selvforsyningsgraden gått fra cirka 45 prosent i dag og ned til cirka 22 prosent. Mer enn halvparten av dagens dyrka jord ville gått ut av drift, og cirka 4 av 5 husdyrbønder ville lagt ned. Hvordan kan dette være bærekraftig, Stordalen?

I Norge har vi et røft klima og et areal preget av bakker og berg. Som konsekvens er det kun knappe tre prosent av det totale landarealet som egner seg til å dyrke mat. Dette er det laveste i hele Europa, utenom Island. Av disse tre prosentene er 2/3 egnet til å dyrke gras og 1/3 til å dyrke fôrkorn, mathvete, grønnsaker, frukt og bær.

Vi snakker altså om promiller av landarealet vårt som kan brødfø oss med vegetabilske produkter. 

På den annen side er nesten halvparten (!) av landarealet vårt egnet for utmarksbeite, noe som illustrerer hvorfor Norge – både gjennom historien og i dag – har vært helt avhengig av nettopp husdyrene for å produsere mat. Skal vi fortsette å produsere mat i fremtiden, er vi derfor helt avhengig av å ha kyr, okser, geiter, sau, kylling og gris. Avhengigheten av husdyr for å fø befolkningen er noe vi har til felles med store deler av verden. 

Globalt lider ca. 700 millioner mennesker av sult. Frem mot 2050 ventes det en befolkningsvekst på cirka 2 milliarder mennesker. Skal vi fø en voksende befolkning og utrydde sult er det helt sentralt at alle land benytter egne ressurser til matproduksjon og anerkjenner hva disse natur­ressursene faktisk er egnet til å produsere. Da nytter det ikke å legge ned 8 av 10 gårder med husdyr i Norge.

I løpet av de siste årene har verden blitt mer urolig. Økt stormaktsrivalisering, ustabilitet i forsyningskjeder og rekordhøye strømpriser er noen eksempler på dette. Med ukemenyen til Stordalen ville vi gjort oss mer enn dobbelt så avhengig av andre land til å produsere maten vår. Det kan ikke sies å være sunt – hverken «for deg eller planeten».

Nøtter er en god illustrasjon på EATs forhold til virkeligheten. I Stordalens ukemeny inngår det blant annet ca. 300 gram valnøtter, og legger man til grunn at menyen er tilpasset 3 personer, tilsvarer dette 100 gram valnøtter i uken. Dersom hele verdens befolkning skulle spist denne mengden valnøtter måtte verden økt produksjonen med cirka 27 ganger. Det er utenkelig å øke produksjonen av valnøtter i et slikt omfang, ikke minst på grunn av det enorme ferskvannsbehovet. Rundt halvparten av dagens valnøttproduksjon er lokalisert i California, rundt Middelhavet og i Iran, paradoksalt nok i områder som allerede har store problemer med vannbalansen. Hvordan kan dette være et konsum innenfor «planetens tåleevne»?

Cirka 1/3 av alle truede arter i Norge er negativt påvirket av at beite og slått er opphørt eller redusert. Ukemenyen til Stordalen ville dermed også ført til betydelig tap av artsmangfold, for ikke å nevne gjengroing over hele landet og tap av verdifullt kulturlandskap. 

Tilpasninger i landbruket for å bli mer klimavennlig er helt nødvendig. Heldigvis er det ingen motsetning mellom å opprettholde dagens matproduksjon, herunder kjøtt- og melkeproduksjonen, og samtidig gjøre betydelige reduksjoner i klimagassutslippene fra landbruket. Det er likevel helt avgjørende å ikke bare fokusere på klima når vi egentlig snakker om bærekraft. 

Veien til et mer bærekraftig samfunn forplikter et helhetsperspektiv, der også selvforsyning, matsikkerhet, biologisk mangfold, arbeidsplasser og levende lokalsamfunn verdsettes. Tunnelsyn på kun klimaendringer eller teoretiske «tåleevner» kan i verste fall slå beina under menneskets mest grunnleggende behov – nemlig stabil og sikker tilgang til mat.