Publisert: 30.10.2020 Oppdatert: 30.10.2020

Stikkord:

– Dette er drømmen

– Vi satset og kjøpte gården da vi fikk sjansen. Det er mye som må gjøres her, men vi vil smake litt på hvordan det går. Så får vi se hva vi gjør etter hvert, sier May Helene ­Gabrielsen (28).


Selv er hun fra Mandal, hvor hun vokste opp med melkeproduksjon og litt julegris til eget bruk. May Helene er utdannet førskolelærer, og ble kjent med en kollega som var fra Grue. Gjennom denne kontakten traff hun Simen Roldsdorph Braaten, og slik ­havnet hun her. Sammen har de sønnen Jacob på halvannet år, og de bor på Simens familiegård. Da svinegården Soltun like i nærheten kom på salg, valgte de å slå til i januar i år. De kjøpte gården med en sliten driftsbygning tilpasset kombinert produksjon. 

– Dette har vært drømmen for meg lenge. Da det åpnet seg en mulighet for å bli med i Snusjara Purkering slo vi til, sier May Helene.

Med krummet rygg
Selgeren hadde drevet kombinert svineproduksjon på eiendommen, men solgte ut dyra en god stund før gården ble lagt ut for salg. Husene hadde derfor stått uten gris en periode. Produksjonslokalene bærer preg av å være satt opp i flere ulike tidsperioder, og det er mange tekniske og driftsmessige utfordringer å forholde seg til. For eksempel var det ingen gjødseltrekk som virket store deler av første grising.

Men May Helene og Simen går løs på utfordringene med krummet rygg. 18. juni kom 16 drektige purker fra navet klare for grising 2. juli.

– Jeg er helt grønn på svineproduksjon. Men jeg har gode rådgivere og mentorer rundt meg. Jeg skjønte ikke hvor bra det første kullet ble før naboer og gode faglige rådgivere Tonje og Jan Botilsrud på andre siden av Glomma fortalte meg hvor bra det egentlig var. Først da skjønte jeg at 14,6 avvente per purke lar seg høre for en grønnskolling som meg, ler May Helene.

 

May Helene får god kontakt med ungpurkene.

 

Får lite gratis
Men disse resultatene har ikke kommet av seg selv. Med Jacob på ryggen (til han sovner) har May Helene brukt maaange timer i grisehuset. 

– Under smågrisrommet er det gjødselkjeller, men ellers håndteres møkka på baksiden i form av talle. All møkkhåndtering måtte tas manuelt, så det har vært mange tunge dager. Slikt arbeid tar veldig mye tid, sier hun. Det er også andre forhold ved innredningen som krever ekstra tid. Mye må repareres, skrus ned og rengjøres og så videre. 

– Nå skal vi smake litt på hvordan dette egentlig fungerer. Vi bruker driftsbygningen så lenge det går, og så får vi vurdere hva vi gjør. Det er klart at det frister med noe nytt, men vi har jo akkurat kjøpt denne gården og restaurert hovedbygningen på den andre gården hvor vi bor, en liten kilometer unna, så det er litt begrenset hvor sterkt vi tør å satse, sier hun.

4. – 6. september var andre termin for grising. 

 

Jacob får purkestellet inn med morsmjølka. Her får en av dem en god kos av odelsgutten.

 

Flytter ikke hit
De har med andre ord ingen planer om å flytte til Soltun for å bosette seg der. Huset på eiendommen leies ut. Det er også en garasjedel som er utleid, men de har holdt igjen en del av huset som pause- og hvilested, et rom som også kan brukes i forbindelse med grising. Det er praktisk når en har en liten sønn.

Simen støtter May Helene så godt han kan. Men han driver dyrking av både poteter, gulrøtter og korn, så det går unna også der i gården store deler av året. Det er 260 dekar poteter, 120 dekar gultøtter og korn på resten av de til sammen 775 dekarene de driver. I tillegg har Simen snøbrøyting i Oslo i vinterhalvåret. De får halm til grise­tallene fra egen gård, og kjøper høy­ensilasje av Tonje og Jan. 

Lysten til å satse er det med andre ord ingenting å utsette på. Sjøl om en bonde i stor grad kan styre hverdagen sjøl, så er det klare rammer som styrer også disse to. 

– Vi jobber ofte til vi legger oss, begge to. Men det er en livsstil vi har valgt med åpne øyne. Det koster oss fritiden, men vi prøver så godt vi kan å la Jacob få en fin oppvekst i rollen som odelsgutt. Han får tidlig erfaring med næringa, sier May Helene Gabrielsen. 

Vil drive kombinert
Det mest vanlige for satellittbesetninger er å selge smågrisene. Men siden de nå har kjøpt en eiendom hvor det var kombinert produksjon, så ønsker hun å fôre fram annenhver pulje sjøl i halmtallene. De er under tak og vegger, men den ene dørporten er åpen ut.

Hun kjører åtte ukers puljer med 16 drektige purker i hver. 

– Perioden ved avvenning er en kritisk fase for smågrisene. Det er ikke lett å få dem over på kraftfôr, for det kan være tøft for mage og tarm. Til det kreves det riktig metode og riktig tilnærming til kraftfôr, mengde og kvalitet. Jeg vet ikke helt hvor standarden ligger, men jeg bruker magefølelsen min mye. Hvis jeg er usikker på noe ringer jeg til Tonje og Jan for å få hjelp og innspill. Det er i det hele tatt mye hjelp å hente både fra slakterirådgiveren, gode naboer og naveieren. Det er en del produsenter i nærmiljøet, så jeg ser lyst på fortsettelsen. Det er et godt miljø for damer i svinenæringa her i området også. For eksempel har vi en egen damering, sier Gry Helene ­Gabrielsen.