Det sitter som oftest mellom øra…………..

Fotball-VM er for lengst over, og vi ble jo på et vis nesten verdensmestere i fotball vi også, når man tenker på hvor mange nordmenn som drar til Spania på ferie eller bosetter seg der i godt moden alder. Spanjolene lykkes denne gang, mens andre land med like store forventinger ikke lykkes denne gangen heller. Jeg tenker særlig på England, som med et nødskrik kom seg til åttendedels finale. At de røk ut, var en ting. Men at mange av nøkkelspillerne deres, med Wayne Rooney i spissen, ikke engang lykkes i å prestere opp mot sitt normale nivå i dette VM var den største skuffelsen.

Likeså leser vi at stjernespillere som Spanias David Villa og Nederlands Dirk Kuyt, i oppveksten nærmest ble frarådet å satse videre pga mangel på talent og skader. Dette trosset de, og ble blant VMs desidert beste spillere, belønnet med både finalespill og sågar VM-seier til Spania!

Hvorfor skriver jeg om dette da? Over en måned etter fotball-VM, og attpåtil i fagbladet Svin! Ikke fordi Nederland spilte særdeles grisete i finalen! Ei heller fordi de spanske spillerne var spesielt svindyre, eller at Uruguay hadde griseflaks som kom til semifinalen!

Nei, jeg skriver dette innledningsvis fordi jeg finner mange paralleller mellom suksess i fotball og suksess i svineproduksjon. I juni var jeg invitert til et møte i Skjåk svineavlslag. Jeg ble særlig bedt om å snakke om hvordan jeg så på framtidsutsiktene for svineproduksjon i Våga, Lom og Skjåk. Skjåk er jo en legende av en bygd når det gjelder svinekjøttproduksjon. På -50, -60 og -70-tallet var det gris på nesten hver gård. Og i den lille bygda var det på det meste hele ni foredlingsbesetninger med gris. Nå er svinekjøttproduksjonen på i retur i hele Ottadalen, men fortsatt er det to foredlingsbesetninger, to formeringsbeseteninger og en purkering i området. Men purkeringen må snart finne satellitter over hele Østlandet.

På møtet ble ulike årsaker til tilbakegangen og minkende interesse drøftet og diskutert. Det ble vist til Agderfylkene som fikk distriktstilskudd på en krone og ti øre i jordbruksforhandlingene i fjor. ”Dette burde man da virkelig hatt i Ottadalen også”, ble det sagt. ”Ja, hele Norge hadde fortjent et slikt tilskudd”, svarte jeg. Men saken handler ikke om at ekstra tilskudd automatisk bereder grunnen for etablering og videre satsning. Nei, saken handler først og fremst om interesse, fagkunnskap og satsningsvilje! Se hvordan Jæren og deler av Østlandet og Trøndelag har tatt utfordringen og satset, helt uten ekstra tillegg, kun med framtidstro! Se også tilbake på alle de årene man har hatt betydelige Nord-Norge-tillegg på grisen uten at det har ført til etableringer av betydning før nå de seinere årene.

Men hvordan det går med satsningsvilje og framtidstro når staten nå tok grep ved å redusere dyretallsstøtta på Jæren med dobbelt så mye som eller i landet, kun med den begrunnelsen at en synes det er nok gris på Jæren nå? Det blir spennende å se. Det er neppe reduksjonen av 150 kroner for de 35 første purkene som vipper Jærbonden av pinnen økonomisk. Men psykologisk er skadevirkningene trolig av større karakter! Likeså er de reduserte 30 ørene i Nord-Norge-tilskudd også et signal til produsentmiljøet om at reduksjonen kan være starten på noe mer.

Vi vet alle at det må være mulig å tjene penger på gris for en dyktig svinebonde hvis næringa skal ha framtid i landet vårt. Men hvem som blir igjen, og hvor en finner morgendagens svineprodusenter bestemmes først og fremt av svineprodusentene sjøl! Svaret sitter først og fremst mellom øra på produsentene, på samme måte som nøkkelen til suksess i fotball-VM først og fremst satt mellom øra på spillerne. For det var ikke så stor forskjell mellom de beste laga på papiret!

Rolf Ole Tomter