– Det finnes et liv uten soya

Svin har utfordret Knut Røflo til å kikke inn i glasskula når det gjelder morgendagens fôrproduksjon til husdyr i Norge, først og fremst svinefôr. Han er administrerende direktør i Felleskjøpet Fôrutvikling, et selskap som i en 30 års-periode har vært landets ledende utviklingsmiljø på dette området.

Det finnes et liv
– Spørsmålet er; finnes det et liv uten soya?

– Ja, det gjør det, men litt flåsete sagt er spørsmålet egentlig hvor lang vi vil at køen over Svinesund skal være. Vi må ha en kostnadsbase i norsk svineproduksjon som sikrer norsk konkurransekraft på kjøtt. Pris er en del av konkurransebildet. Felleskjøpet Fôrutvikling har gjennomført flere forsøk med fôring av gris uten bruk av soya, og det kan vi få til. Men da må vi samtidig være klar over at vi må bruke enda dyrere råvarer til erstatning for soya. Alternativt kan vi bruke norske eller importerte råvarer som raps eller åkerbønner. Da fortrenger vi plassen til norsk kornproduksjon, og det er sjølsagt ikke noe mål for oss. Grisen er den største forbrukeren av norskprodusert bygg og havre. 10 prosent reduksjon av norsk svinehold vil bety et stort overskudd av norskprodusert korn, og det er ikke en situasjon vi ønsker. 

Norskvisjonen
– Hva tenker du egentlig om Norsvins mål om at svinefôret i framtida skal være 100 prosent basert på norskproduserte råvarer?

– Jeg forstår tankene som ligger bak denne visjonen. Budskapet er lett å kommunisere, og alle forstår hva det betyr. Men det kan fort misforstås hvis det tas helt bokstavelig, og da kan resultatet fort bli et opinionsmessig tilbakeslag. I dag er det slik at det absolutt teoretiske maksimum av norske råvarer er 94 prosent. Vi må også huske at Norge har internasjonale forpliktelser til en viss import av råvarer. Jeg føler at visjonen må nyanseres noe, særlig internt i næringa, men også eksternt. Det må forklares i en helhetlig sammenheng, ellers kan det fort oppstå skuffelse. Jeg tror ikke det er mange i Norge som bestrider verdien av å ha norsk matproduksjon hovedsakelig basert på norske ressurser. Men 100 prosent norsk er et veldig absolutt krav. Det kan fort bli brukt mot oss når vi ser at vi bare klarer noen prosent mindre. Husk at 15 prosent av fôret som brukes i oppdrettsnæringen er norskprodusert. Resten er importert. Norsk svineproduksjon ligger derfor kjempegodt an når det gjelder nettopp å utnytte norske råvareressurser. Og den kan bli enda bedre. Norske griser eter i dag i overkant av 70 prosent norske råvarer i fôret. I europeisk sammenheng ligger vi veldig godt an. Det finnes svineproduksjon i store europeiske land som ikke har vesentlig bedre sjølforsyning enn Norge. Og det er jo nettopp dette som er oppdraget vårt; å lage mest mulig mat av god kvalitet basert på norske ressurser. Det er dette vi jobber for hver eneste dag.

– Import­andelen skal ned, og det er det som har skjedd de fem siste åra. Gode norske kornavlinger har blant annet bidratt til det, sier Knut Røflo.

Importen skal ned
– Så importandelen skal ikke økes?

– Nei, den skal tvert imot ned. Og det er jo det som har skjedd. De fem siste åra har importandelen gått ned, blant annet fordi vi har hatt gode norske kornavlinger. Jeg liker at næringa har hårete mål, men det er viktig med litt nyansert kunnskap om hvor vi er og hvor vi vil.

– Men soyadebatten er der?

– Ja, og jeg synes det er viktig å ha ulike perspektiver på dette. For eksempel er det vanskelig for meg å diskutere bærekraftelementer i vid forstand uten å se bort fra at et land som Brasil også ønsker å tilby landets døtre bedre skolegang. Landet må selge varer og tjenester slik at det kan utvikle sitt eget folk. Slik har det også vært for Norge. Vi skal ikke langt tilbake i min familie før utdanning var uvanlig. Går vi noen få generasjoner bakover finner vi analfabetisme. Det jeg mener er at debatten om soya og bærekraft av og til kan bli litt perspektivløs. Samtidig skal vi drive norsk matproduksjon på en måte som gjør at folk vil kjøpe norsk mat. 

Små skritt framover
– Hvilket mål er da realistisk å sette?

– Det realistiske er det vi gjør nå, nemlig å ta stadige små skritt i riktig retning. Vi har økt norskandelen, og vi vil fortsette å gjøre det. Summen av mange små skritt fører oss i riktig retning. Små innovasjoner gir resultater over år. Og så er det alltids en grunn til at verden er som den er. Soya er en effektiv og bra proteinkilde til husdyr. Fordi den er så konsentrert gir den også rom for mye bruk av norskprodusert korn. Økt bruk av raps kan også være bra, men da må vi huske at vi samtidig øker mengden fosfor i gjødsla, sier Røflo.

Mer krevende genetikk
– Hva er den største forskjellen på norsk svinefôr ­i dag og for fem år siden?

– Her tror jeg jo at det er Norsvin som har bidratt til den største endringen. Vi har opplevd historiens raskeste endring av grisens genetikk. Dette har økt behovet for å tilpasse fôret til det dyra trenger og det de faktisk får. Vi har jobbet ganske intensivt de fem siste åra med å utvikle fôret slik at det passer til dagens genetikk, sier Knut Røflo. 

Kjøttbenmjøl vil ikke bety mye
– EU har åpnet for bruk av kjøttbenmjøl fra kylling i svinefôret og omvendt. Hva vil dette bety for norsk fôrproduksjon?

– Dessverre ikke veldig mye. Men tre forhold må vurderes. Det første er at det stilles strenge krav til bruken av disse proteinressursene. Mitt syn er at det kan og bør stilles spørsmål ved en del av de vilkårene for bruk av animalsk protein generelt. De fleste norske kraftfôrfabrikker produserer i dag både svin- og fjørfefôr, og regelverket tolkes slik at det blir vanskelig å benytte kyllingprotein i en svinefôrresept dersom det blir produsert kyllingfôr på samme fabrikk.  Mange med meg mener at en parallell produksjon kan løses uten problemer. Det nye regelverket, slik det nå tolkes, vil derfor i praksis ikke åpne opp for bruk av kylling- og svinebenmjøl. Det andre er pris. Nå har vi levd i 20 år uten bruk av kjøttbenmjøl, produsentene har funnet betalingsvillige markeder for disse proteinkildene, for eksempel til bruk i kjæledyrfôr. Å bruke kyllingmel i svinefôr vil dermed fordyre reseptene slik råvaremarkedene er nå. Det tredje forholder er at det rett og slett ikke er nok norsk fjørfemjøl til at det kan gi et vesentlig bidrag til proteinforsyninga i norsk svinehold. Men, det ville vært veldig fint å ha muligheten sier Røflo.

– Den store produsenten av animalsk protein er drøvtyggerne, hva med det?

– Disse ressursene er det nesten ingen som har diskutert muligheten for å bruke etter kugalskapsskandalene. Teknisk sett finnes prosesser som gjør det mulig å bruke benmjøl av drøvtyggere og samtidig tilby trygg mat. Hadde vi fått lov til dette ville råvaretilgangen sett helt annerledes ut. Det ville representert en vesentlig verdiøkning for norsk landbruk.

– Hva med norske erter, åkerbønner og ­liknende?

– De vil være en del av løsningen. Men vi kan ikke fristes til å dyrke så mye av dette at vi må ­redusere norsk matkornproduksjon. Jeg tror det blir viktig å optimalisere dyrking av oljefrø, åkerbønner o.l. i et fornuftig vekstskifte med matkornproduksjon, sier Røflo.