– Det er en gapestokk

Svin nr. 4 – 2023: Bildet: Inger Liv Røyter Thorensen og Alv Vinjerui fant kjærligheten på land­bruksskolen.

Det hun reagerer mest på er at informasjon om hvem som har fått avvik etter tilsyn blir offentlig. 

– Det er en gapestokk. Jeg mener at bransje­organisasjonene må jobbe for at offentliggjøring av navn unngås. Hva med personvernet, spør Inger Liv.

Hun mener at det hverken er bra for næringa eller for de det gjelder når vi ser dramatiske medieoppslag der arkivbilder fra NRK-dokumentaren blir koblet med informasjon om bønder som har fått avvik på grunn av for lite strø i bingen.

– I Smaalenenes Avis ble 10 personer hengt ut med navn og bilde i januar. Vi vet at de fleste avvik som er registrert blant norske svineprodusenter er knyttet til manglende eller for lite strø eller rotemateriale. I sum viser rapporten over
50 prosent avvik. I medier over hele landet blir svinenæringa framstilt som en bransje som driver med utstrakt dyremishandling. Det reflekterer ikke virkeligheten i norske grisehus, sier hun.

Hvilket samfunnsansvar?
Hun forstår ikke hvilket samfunnsansvar media mener å oppfylle når de henger ut folk på den måten. 

– Gapestokken avskaffet ved lov 17. mai 1848. Er det på tide å avskaffe den innen forvaltninga og? Som svineprodusent syntes jeg det er helt fryktelig å observere. Når jeg leser rapporten fra Mattilsynet, klarer jeg heller ikke helt å gripe fatt i hvor alvorlig det egentlig er. Det har nok sammenheng med at avvikene ikke er gradert, sier hun.

Hun bagatelliserer ikke på noen måte avvikene. Det skal ikke være over 50 prosent avvik i en tilsynskampanje.

– Men jeg tror nok at resultatene fra kampanjen og framstillingen av disse oppleves som både overraskende, uklare og på mange måter urett­ferdig for en produsent.

Inger Liv presiserer at konkrete tilfeller av avvik rundt behandling av syke og skadde dyr er helt uakseptabelt.

– Slike tilfeller må næringa rydde bort. Etter min mening er dette det mest alvorlige tilsyns­kampanjen har avdekket, og det er skuffende at det foregår. Jeg var på avlivingskurs på Forus i begynnelsen av februar. Det å utsette dyr for minst mulig lidelse er et stort poeng. Vi må kunne å behandle syke og skadde dyr. Å avlive dyr i fjøset er noen ganger også en helt nødvendig del av det, sier Inger Liv.

Det produseres ca. 650 smågris på gården Nyberg i Hægland

Lang erfaring
Inger Liv og mannen Alv Vinjerui har lang erfaring som husdyrbønder. Helt fra tidlig på 80-tallet. I dag driver de både med gris, ku, sau og hest. Inger Liv er styremedlem i Agder Bondelag og nyvalgt inn i styret i Norsvin Agder. Hun har også vært kretsleder i Nortura i en lengre periode. Alv er leder i Vennesla Bondelag. Det er et aktivt par.

– Det er jo det som gjør at livet blir interessant. Så det er ikke aktuelt å slutte med organisasjons­livet, selv om tre verv kan bli litt mye. Derfor går det i alle fall mot siste året i Nortura, forteller Inger Liv.

Ekteparet driver kombinert med svineproduksjon på gården Nyberg i Vestbygda i Hægeland. De fôrer selv opp grisen til slaktegris, med unntak av noen få griser som på våren og sommeren selges til folk som skal ha utegris.

– Nå har vi 32 purker, men har plass til 42. For at de skal få god plass, har vi heller valgt å gå ned på purkeantallet. Det produseres ca. 650 smågris her. Vi lager våre egne landsvin ungpurker og kjøper kun inn landsvin-sæd. 

Det vil si at de produserer renraset landsvin.

– Det var det vi startet med, og vi har fortsatt med landsvinet. Landsvinet er ei god mor, og jeg får muligheten til å forsterke dette ved å selektere mødre som har fine jur og gir mye melk. Det ser vi også på kullstørrelsen. 

Ekteparet produserer renraset landsvin,

Oslojente
Inger Liv vokste opp i et villastrøk ei mil utenfor Oslo og var interessert i dyr fra hun var knøttliten. 

– Mormor var bondekjerring. Onkel og tante drev også med landbruk. Det har vært i slekta lenge. Etter videregående jobbet jeg, men tok fatt på en agronomutdannelse på Foldsæ Landbruksskule i Fyresdal i begynnelsen av 20-årene. Vi hadde en familiehytte der oppe, så det var ikke helt tilfeldig at valget falt på den skolen. Jeg trivdes utrolig godt i det området. 

Mannen Alv begynte som lærer på skolen samme året. Og kjærlighet oppsto mellom de to. Inger Liv ble gravid, og de lurte på hva de skulle finne på etter at Inger Liv var ferdig på skolen.

– Jeg hadde ingen jobb da jeg var ferdig på Foldsæ. Vi var veldig interesserte i å finne noe for oss selv. Vi forpaktet etterhvert en gård i Fyresdal. Der var vi i noen år, og i 1989 dukket muligheten opp her. Vi hadde med oss fem purker, og det ble starten. Sammen har de døtrene Kjersti (40) og Marthe (45). Gården de bor på er egentlig tre gårder som de har kjøpt opp etter hvert, og slått sammen til et gårds- og bruksnummer, sier Inger Liv.

En periode var eldste datter og svigersønn med i drifta. 

– Da hadde vi 300 vinterfôra sau og 45 melkekyr samtidig som vi produserte samme antall smågris som i dag. Vi har ikke akkurat vært arbeidsledige, men har hatt mange flinke folk med oss som hjelp på gården, sier Inger Liv.

Danske praktikanter
Inger Liv og Alv har i mange år hatt danske praktikanter fra Ålborg Tekniske Fagskole. Den siste praktikanten derfra var der i hele tre år.

– Hun trivdes svært godt. Praktikantene bodde i huset på tunet sammen med oss. I dag har vi en fast medarbeider fra Ukraina i 30-åra som bor sammen med sin kone oppe på det andre gårdstunet. Bogdan Sanzharivsky har jobbet her i tre år nå, sier Inger Liv.

Å være bonde er ved siden av organisasjons­livet heltidsarbeid for henne og mannen Alv. Til hverdags koser de seg med morgenstell i fjøset etter en god frokost sammen. Når lamminga begynner, blir det litt lengre dager. Bogdan og Alv tar seg av kustell og melking. Kufjøset er robotisert. Sauene holder til i det gamle kufjøset om vinteren, og har sommerbeite på fjellet i Sirdal. Grisen har blitt Inger Liv sitt hovedansvar ved siden av sauen. I tillegg til ku, sau og gris har paret også hester. Det er foreløpig uklart om yngste­datteren vil overta bruket.

– Når vi investerer her, er det for at det skal bli attraktivt for andre å overta når vi gir oss. 

Inger Liv håper at det fortsatt skal være attraktivt å være husdyrbonde når de en gang skal finne noen som skal overta. Flere år med negativt fokus tilknyttet det å drive med husdyr setter spor, og gjør henne litt betenkt. 

– Vi i Bondelaget i Agder observerte i flere år bråket rundt pelsdyrnæringa. Vi tenkte at snart er det svinenæringas tur til å få gjennomgå. Vi fikk dessverre rett, og det tok av med NRK-dokumentaren. Med resultatene fra tilsynskampanjen har det blusset opp igjen, og ulike dyrevernaktivister får mye offentlig rom og taletid til å forme dagsorden. Journalistene svelger budskapene rått, og slipper ikke svinenæringa eller andre kvalifiserte stemmer til i særlig grad. Det store spørsmålet er: Hvem skal definere hva som er god dyrevelferd, spør Inger Liv.

Stigmatiserer ei hel næring
Hun mener at den massive negative oppmerksomheten svineprodusenter blir utsatt for, påvirker den psykiske helsa til mange. Ikke alle får det direkte, men medier og dyrevernaktivister bidrar til å stigmatisere en hel næring. Mange tar det personlig. Barn av bønder som driver med husdyrproduksjon får høre det av medelever og lærere.

– Her er det et familiebruk og vi er flere om det. Men er du alene som svinebonde, med et dårlig nettverk, må det være tøft å oppleve negativiteten. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å ha et nettverk og et apparat som kan bistå når det begynner å bli vanskelig. Norske Landbruks­tjenester, Nortura og Bondelag kan være en del av apparatet. Terskelen for å be om hjelp bør være lav, sier Inger Liv.

Når en merkevare – slik som norsk svineproduksjon eller du som lokal svineprodusent tross alt er – blir utsatt for spekulasjoner, beskyldninger, grove og ofte ikke-dokumenterte påstander, løgn og negativitet, blir omdømmet svekket. Et svekket omdømme er ikke nødvendigvis positivt for rekruttering av nye produsenter. Inger Liv mener det allikevel er håp.

– De unge er flinkere til å prate om oppturer og nedturer. De er mer åpne. Vi gamle holder kjeft, krummer ryggen og går på videre. Så stuper vi.
De unge ser lyset i tunnelen. Jeg tror de unge i dag er sterke. De som virkelig har lyst tåler at det blåser litt. Så jeg øyner vel håp om at noen en dag har lyst til å ta over her, avslutter Inger Liv Thoresen.