Den store grisefesten

Den store grisefesten

«Husk at en for en kan alle knekkes lett, men er det samhold, er hver enkelt sikker». Med disse ordene fra Herman Wildenveys dikt avsluttet Erik Kjøs sin tale til Norsvins 50-årsfest.

Det var en velopplagt og sprek Løtensokning som fikk æren av å holde hovedtalen ved Norsvins 50 års-jubileum i Hamar den 27. mars. Og det var sjølsagt ikke tilfeldig at det var Erik Kjøs sr. som holdt denne talen. Han var aktiv fødselshjelper ved starten av Norsk Svineavlslag i 1958, og han var også lagets første formann. Fra en problematisk overproduksjon av flesk i 1930-åra, førte krigsutbruddet til at den kommersielle fleskeproduksjonen ble bortimot utradert.

Flesk og poteter

– Mjølet måtte så langt som mulig brukes til menneskemat. Likevel har det kanskje aldri vært flere fleskeprodusenter enn nettopp under krigen. Det var villagrisenes glansperiode. Det lille som var av matavfall i krigshusholdningene ble fôrgrunnlaget, med poteten som den store redningen. Grisene i mellomkrigstida og krigstida var i like stor grad fettprodusenter som kjøttprodusenter. Da kraftfôrrasjoneringen etter krigen ble sluppet opp, ble fleskemarkedet fylt forbausende fort. Alt tidlig i 50-åra var overproduksjonstendensene tydelige, og en mett befolkning var ikke lenger like interessert i griser av typen fettberg. Noe måtte gjøres, sa Kjøs.

Startet med gjeld

Det var NRF som var det store forbildet. Med semin som hjelpemiddel, og under motstand fra offentlig avlsledelse, hadde laget oppnådd bemerkelsesverdige resultater. Fylkesvise svineavlslag som startet med semin ble startet, men det ble ingen suksess. Drektighetsresultatene uteble, og lagene pådro seg gjeld.

– Det offentlig oppnevnte Statens Svineavlsutvalg hadde med Norges Kjøttog Fleskesentrals økonomiske hjelp fått bygd Avkastningskontrollen for svin på Hellerud. Utvalget ble fødselshjelperen for Norsk Svineavlslag i 1958, sa Kjøs. Og han ble altså lagets første formann.

Det var et konkursbo det nye styret overtok. En av Kjøs’ første oppgaver var å reise rundt til kreditorene, storfeavlslaga, og be om pent vær. I 1963 var Kjøs også styreleder i Hamar Slakteri, senere en del av Hed-Opp. Han beskrev de store avlsmessige vyene for grisen til slakterisamvirkes folk, og søkte hver og en av de 17 distriktsorganisasjonene om 25 øre per slaktet gris i en femårsperiode. Alle sa ja, og etter at NKF slettet gjelda var svineavlerne plutselig i en helt ny situasjon.

Den første avlsplan

Det ble penger til å ansette fast sekretær, og arbeidet med den første avlsplanen kunne starte. Harald Hoff ble lagets første generalsekretær, og dermed var striden mot det statlige avlssystemet, og det som Kjøs beskrev som «matadorene», i gang. Kjøs sa i talen sin at ansettelsen av Hoff var hans fremste bidrag til svineavlens fremme.

– Det store og avgjørende for svineavlens enorme framgang var synet på den norske svinebestanden som én enhet, en populasjon, som det skulle drives avl innenfor. De som representerte den gamle tid hadde besetningen som avlsenhet, og fryktet for sin egen stilling som selgere av avlsdyr. Det var departementet ved landbruksdirektøren som styrte svineavlen den gangen, og de satte inn en heftig offensiv mot svineavlslaget, først og fremst mot unggrismålingene. Den nye organisasjonen representerte også en demokratisering av avlsarbeidet fordi alle kunne delta. Alle stilte på samme linje. Forsøkene fra landbruksdirektøren på å hindre gjennomføringen av moderne avlstiltak vakte en harme og innsatsvilje som bar svineavlslaget og dets avlstiltak fram, sa Kjøs.

En liten stormakt

Han beskrev det som et stort lykketreff at den samvirkemessige avlsorganiseringen ble kombinert med fremragende resultater i avlsforskningen. På tross av få griser, ble Norge likevel en avlsmessig stormakt. I andre land dominerte fortsatt besetningstankegangen, og landenes svinebestand var dermed splittet i mange små avlsmessige enheter. På avlsforskningssiden trakk han sævold. Kjøs gledet seg over at de tre ledestjernene fortsatt har gyldighet og er med i lagets logo.

Stor takhøyde

Rolf Ole Tomter, dagens administrerende direktør i Norsvin, og kanskje den første direktøren som også sjøl har vært praktiserende grisebonde, viet lagets tre ledestjerner mye oppmerksomhet (se også Direktøren Direkte på side 8). Han tok utgangspunkt i Harald Hoffs usagn om at NSA skulle bli litt annerledes i landbruksfamilien. Organisasjonen skulle preges av diskusjonslyst, stor takhøyde, utålmodighet, og omstillingsvilje. Dette har også preget organisasjonens liv gjennom disse 50 åra, i hvert fall i manges øyne.

– Egentlig er Norsvin en forholdsvis liten organisasjon, sjøl om vi ikke alltid oppfører oss slik! Men vi hadde ikke nådd de milepælene vi har gjort uten et tett og godt samarbeid med andre organisasjoner og samarbeidspartnere. Derfor vil jeg gjerne takke dem på en dag som dette, sa Tomter.

En helt ny gris

Han trakk fram visjonen om at Norsvin skal være «et ledende nasjonalt og internasonalt avlsselskap». Det er snart 10 ganger flere griser med norske gener i andre land enn i Norge.

Dagens slaktegris bruker 100 kilo mindre fôr på å vokse fra 25 til 100 kilo. Det er en reduksjon på hele 20 – 25 prosent.

– Slik sett er det jo et under at vi har et såpass godt samarbeidsforhold med fôrindustrien som vi har! Vi har fjernet hele 14 kilo fett og byttet det ut med velsmakende svinekjøtt. Grisen er jo knapt innom slaktegrisavdelingen lenger. På 50 år er antall dager fra null til 100 kilo redusert med hele 65 dager, eller drøyt to måneder. En årlig genetisk endring til en verdi av rundt 30 kroner per slaktegris betyr at vi får igjen 45 millioner i avlsframgang hvert år, etter å ha investert 25 – 30 millioner kroner årlig i avlsdrift, forskning og utvikling. Det gir avlsarbeidet en uslåelig rentabilitet, sa Tomter.

Han mintes sine år i sangkoret Lærken under studiedagene på Ås. Korets stifter, Lorents Mørkved, sa at Lærken ikke var et kor, men en sjukdom, en smittsom sjukdom. Tomter gjorde hans ord til sine, og sa;

– Norsvin er ingen organisasjon, men en sjukdom, en smittsom kronisk sjukdom. Takk for at vi er smittet av den.

«Gir ikke av medlidenhet»

Det var også mange andre som hadde hilsninger til jubilanten, for eksempel Ole Jakob Ingeborgrud på vegne av Norsk Landbrukssamvirke. Han syntes at Norsvin i det store og hele hadde vært dyktig til å balansere jobben for grisens beste i forhold til andre produksjoner og bondekolleger.

Styreleder Harald Mork i Norsvins «storebror» Nortura, var enig i det. Han sa at opphavet var fornøyd med avkommet sitt, men han så fram til den dagen da det ikke lenger ble like stort behov for ukepenger!

– Men det oppstår stadig behov for langsiktig og tålmodig kapital. Det er ikke slik at vi har gitt penger til svineavl av medlidenhet. Vi har gjort det og gjør det fordi svineproduksjonen må profesjonaliseres. Norsvin har vist evne til å levere resultater. Vi produserte 76 000 tonn svinekjøtt i 1990. I år kommer vi opp i 125 000 tonn. Sagt på en annen måte; det er vanskeig å forestille seg Norturas vekst uten grisens volum og kvalitetsforbedring, sa Harald Mork.

Fra landbruksuniversitetet (UMB) hilste professor Odd Vangen. Han kommenterte avkastningsstasjonen på Ås på 30-tallet, og konstaterte at ikke alt som har vært gjort i svineavlen har vært like nyttig! Men han trakk fram professor Borgedals forskning om «fleskesyklene», forskning som la grunnlaget for fellesskapstenkningen som førte til dannelsen av en rekke samvirkeorganisasjoner, svineavlslaget inkludert.

– Halvparten av grisens framgang har hatt har med genetikk å gjøre. Vi hadde fire-fem egenskaper i avlsmålet for landsvin. Nå har vi kommet opp i 27. Det forteller mye. Jeg tror det gode samspillet mellom forskning og praktisk avlsarbeid har vært nøkkelen til suksess i svineavlen. En har klart å skape merverdier i hele produksjonskjeden, sa Vangen blant annet.

Så var det bonden med sin sønneflokk Som aldri sams om noe kunne være. Han bad dem huske, det er styrke nok Å holde sammen, det bør alle lære.

Han la en del kjepper i en bunt. «Brekk bunten av» tok faren til å mæle. De brakk og bendte så det gikk helt rundt, Men kjeppene var stadig like hele.

Så løste han floken og tok ten for ten Og rakte guttene og bad dem brekke. Og det var lett da de tok en for en, Og hele bunten var fort å knekke.

«Med samhold har det på samme sett» Sa faren, «husk nå hvori styrken stikker»! «Husk en for en kan alle knekkes lett, Men er det samhold, er hver enkelt sikker”

Herman Wildenvey