Dalende økonomi i durocproduksjonen

Dalende økonomi i durocproduksjonen

Durocpopulasjonen er bygd opp de siste åra som følge av økt avlsmessig satsing på farrasen. Men ikke alle durocprodusenter er like fornøyd med økonomien i spesialproduksjonen.

– Nei, den økonomiske kompensasjonen som vi får for å drive disse besetningene har nok ikke helt fulgt med. Vi er med i ei erfaringsgruppe som diskuterer økonomi, og vi opplever at vi hadde større dekningsbidrag per purke før da vi drev en vanlig bruksbesetning med hybrid, sier Grete og Joar Rekkebo på Rekkebo midtre på Frosta.

– Det drives ingen avl på moregenskapene i durocpopulasjonen. Men utviklingen hos de vi sammenlikner oss med raser i vei. Derfor må også kompensasjonen for den jobben vi gjør økes. Vi må ikke glemme at vi har et merarbeidsforbruk per drektig purke på om lag 25 prosent, frøst og fremst fordi vi får færre grisunger å dele arbeidsinnsatsen på, sier de.

EN AV 11

De fikk sine første durocpurker fra Stolpestad i Ringsaker i 2002, og driver altså nå en av landets 11 foredlingsbesetninger på duroc. De produserer opp til konsesjonsgrensa, og alle grisungene fôres fram til slakt, naturligvis med fradrag for dyr som skal til avlsmessig testing.

– Vi har slitt med å rekruttere nok ungpurker og få dem drektige til rett tid. Vi får om lag ni levendefødte i kullet. Antall avvente er 8,2, så svinnet er lite. Det er en av de store fordelene med duroc. Livskraften er god, men det er som sagt ingen god morrase. Det var vi jo inneforstått med da vi begynte denne produksjonen. Men vi føler nok, og vi er ikke de eneste durocprodusentene som mener det, at dekningsbidraget sakker akterut i forhold til hva vi kunne forvente om vi hadde fortsatt med hybridpurker og tatt del i den resultatframgangen vi ser der, sier Grete og Joar.

TRENGTE MER PLASS

De har altså slitt med tomme binger og problemer med å rekruttere nok ungpurker. Dette var også hovedgrunnen til at de valgte å bygge ut i fjor sommer. De hadde altfor lite rekrutteringsplass. Det skal helst være 60 prosent førstekull i denne produksjonen.

– Det rare er at vi hadde størst problemer med å få purkene drektige om våren, og ikke om høsten slik mange andre opplever. Det er en stor utfordring å treffe riktig på brunsten i durocproduksjonen. Durocen er veldig fin å ha med å gjøre på mange måter, men den virker litt egenrådig. Av og til lurer jeg på om durocpurka blir brunstig bare når hun sjøl bestemmer seg for å bli det, smiler Grete. Derfor kan det av og til være en utfordring å greie å bestille sæddoser før klokka åtte om morgenen dagen før dosa skal komme i posten.

SMAKER FORTREFFELIG

Men om durocen har sine mangler på morsida, så har den så absolutt sine fordeler som ferdig slakt.

– Durocslaktene smaker helt fortreffelig. Det er nesten tragisk at kjøttet ikke utnyttes bedre. Det går jo an å ta tilbake slakt og selge det sjøl, for det er mye turister på Frosta. Men det krever en god del arbeid, ikke minst på salgs- og markedsføringssida. Det vil vi få problemer med å greie slik vi driver nå, sier Joar.

STERKT JORDBRUKSMILJØ

For det er ikke bare gris på gården. De driver også med potetproduksjon på tre forskjellige gardsnumre, blant annet på garden som Grete kommer fra. Faren hennes har tomat- og agurkproduksjon i drivhus, og Grete og Joar leier jorda for å drive tidligpotetproduksjon. Her satte de poteter under duk 3. april, og tok opp i juni. Avlinga ble ikke all verdens til å begynne med, men prisen på den første leveransen til Bama/Gartnerhallen var kr 5,10 per kilo. Det siste de leverte fikk de 3 kroner for.

I januar kjøpte de til en gård på 120 dekar dyrket jord og 150 dekar skog, slik at de til sammen driver 325 dekar jord. Frosta har ikke så mange innbyggere, men det er fortsatt egen kommune. Jordbruket står sterkt, og halvøya er en viktig potet- og grønnsaksleverandør til Trondheimsområdet. Men også husdyrbruket står sterkt, og mange gardsbruk satser offensivt på gris. De siste åra har også hyttebygging, camping og turisme blitt en stadig viktigere del av næringsgrunnlaget i kommunen.