Bygde ikke på tunet etter brann

Bygde ikke på tunet etter brann

Det kan lønne seg å bruke litt tid på store beslutninger. Det har en familie på Inderøya erfart. Etter brannen ville alle bygge opp igjen grisehuset der det hadde stått, nede på tunet.

Inderøy, Nord-Trøndelag – Vi begynte å diskutere dette samme kveld som vi hadde opplevd brannen i grisehuset og ammekufjøset for to år siden. Alle ville bygge det opp igjen på tunet. Det skulle stå der det hadde stått. Det var naturlig å tenke slik. Men etterhvert begynte vi å tenke annerledes. For et par år siden bygde vi en stor flisterminal med tørkeanlegg og plass til litt maskiner noen hundre meter ovenfor tunet. Etter hvert begynte vi å tenke på at det kunne være gode grunner til å bygge opp igjen grisehuset og ammekufjøset også her. Nå står grisehuset der, og alle er kjempefornøyd. Vi gleder oss til å ta det i bruk , sier Gunn Hilde Fossum og Atle Næss.

Inn 4. mai

Svin besøkte dem få dager før de første grisene skulle inn i det nye huset 4. mai. Og her blir det bra å være, både for to og firbente. Det nye slaktegrisehuset ligger høyt og fritt med fantastisk utsikt ned mot gården og Trondheimsfjorden. Litt lenger bak skal det nye ammekufjøset ligge, men først skal grisehuset kjøres i gang før de kaster seg over enda et nytt byggeprosjekt. Det satses stort, men så er det også interesse for det de holder på med. De har fire barn, og tre av dem er svært interessert i gardsdrifta, en av dem nesten i overkant. Men det er bare hyggelig, smiler foreldrene.

Kvadratisk

Og det er et gjennomtenkt og praktisk hus de har satt opp. Med sine 29 x 33 meter er det nesten kvadratisk i formen. Det passet også godt i forhold til tomta, hvor det var mye sprengning av fjell om oppfylling som skulle til. Midt under mønet er det satt opp en delevegg, og innvendig er grisehuset delt opp i fire like store avdelinger. Det gjør også transport- og gangavstandene til de som skal jobbe der små. Det er beregnet plass til 12 i bingen, og det er sju ukers puljedrift i opplegget. Da vi kom var de to første avdelingene klare for mottak av smågris. Ellers gjensto det mindre arbeider.

Bruker returmelk

Fôringsanlegget skulle ikke kjøres i gang før etter at de første grisene kom, så både vertsmor og vertsfar var forberedt på litt manuell fôring i starten. I 15 år har de hatt avtale om bruk av returmelk fra Verdal i slaktegrisproduksjonen sin, så derfor falt valget på et resteløst fôringsanlegg fra Weda. Hygiene blir ekstra viktig når en bruker så mye som 30-40 prosent returmelk i menyen. Returmelk er egentlig restene fra meieriproduksjonen. Innholdet kan variere litt fra gang til gang, men derfor har de satt inn to store tanker a 30 000 liter til å ta i mot returmelka. Hvis du har tank som har plass til å ta i mot to billass med returmelk så jevner gjennomsnittskvaliteten seg ut. Erfaringen viser at fôret blir stabilt og godt over tid, sier Atle og Gunhild.

Kikker på strøanlegg

De betaler for transporten, men ellers er returmelka med på å gi et hyggelig dekningsbidrag i produksjonen. Smakelig er den også. De har mange ganger stått i gangene og ledd godt når de ser hvor overrasket og begeistret de yngste grisene er når de oppdager en ny smak av geitost eller yoghurt i fôret. De jobber i grisehuset begge to, men det kommer til å bli en hovedarbeidsplass for Gunn Hilde. – Vi spekulerer også på om vi skal kikke nærmere på et strøanlegg som forhandles av et dansk firma. Anlegget fordeler flisa med trykkluft, og rør helt ned mot gulvet i bingen hindrer at det blir så mye støv ved tildelingen. Dessuten skaper det litt sysselsetting for grisene når det drysser ned. Jeg tror også det skal være mulig å kjøre tørrfôr i dette anlegget også. Det virker interessant, men vi har som sagt bare kikket litt på det foreløpig, Atle Næss og Gunn Hilde Fossum.