Bondens forlengede arm i fatle?

Samvirket som selskapsform er under kraftig press. Men hvor er debatten? Til tross for presset foregår det ingen intens og heftig diskusjon blant eierne om samvirket som selskapsform. Det er litt skuffende, og det er synd for alle som er opptatt av hvordan samvirket kan og bør utvikle seg for å møte morgendagens internasjonale utfordringer. Sover norske bønder i timen? Det er nå eierne, for eksempel en del tusen norske kjøttprodusenter, har sjansen til fritt å diskutere situasjonen. Om noen år kan det være for sent. Da er det ikke sikkert at handlingsmulighetene er like romslig som i dag.

Aksjeselskaper finnes det allerede mange av, også i norsk landbrukssamvirke. Men i våre store samvirkekonsern eksisterer de stort sett som datterselskaper, eller selskaper som eies sammen med andre. Aksjeselskapsorienteringen, eller bolagiseringen som svenskene kaller det, har allerede innhentet store bondeeide morselskaper i Sverige og Finland. Den nye tida tvinger fram en helt annen eier- og kapitalstruktur enn det som trengtes før. Sitter vi en vakker dag med «bondeeide selskaper» som i virkeligheten må agere akkurat som et hvilket som helst annet børsnotert internasjonalt selskap? Hvor er vi, og hvor vil vi? Hvorfor? Debatten om dette bør vi ta nå.

Norske Skogindustriers børsintroduksjon betydde at skogeierne reelt sett ga opp både styringsambisjoner og brukernytte av det gamle samvirkeselskapet sitt. Selskapets hensikt ble kapitalavkastning, og ikke brukernytte. Skogeierne tar naturligvis ut sin del av kapitalavkastningen, og en kan med rette spørre om ikke disse pengene er like mye verd som tømmerprisen. Men hva skjedde egentlig på veien? Var det dette de ønsket? Gartnerhallens vekst og fall er også et eksempel som maner til ettertanke.

Spørsmålet bør være relevant for eiere av store industrikonsern som eksempelvis Gilde Norsk Kjøtt. Det er praktisk talt ingen som snakker om aksjeselskapsorientering i kjøttsamvirkets morselskap i dag. Kanskje nettopp derfor er det riktig å løfte fram diskusjonen nå. Eierne må høye kompetansen og bevisstheten om hvilke utfordringer selskaper står overfor. Spørsmålene er for viktige til at de kan overlates konsernledelsen alene.

Det er lenge siden bøndene fikk sin hovedavtale som sikret dem forhandlingsrett i 1950. Det er også lenge siden Hans Haga og jordbrukets forhandlingsutvalg utnyttet denne forhandlingsretten maksimalt ved å signere jordbruksavtaler som tilførte bøndene milliarder av kroner i totalramme rundt 1980. Først full kostnadskompensasjon, deretter pris- og tillegg som sikret inntektsutvikling. I denne tredveårsperioden samlet norske bønder seg om paroler som «Samhold gjør sterk» og «Samvirke er gårdens forlengede arm». Det er ikke så vanlig å høre slike uttrykk lenger, selv om det fortsatt er full dekning for å bruke dem.

Den kollektive oppfatningen av bondestanden som én klasse med felles interesser er ikke lenger tilstede. Bedriftslederrollen tar mye større plass, og den preger mer og mer morgendagens bonde. Det som er godt for garden min, bedriften min, er ikke nødvendigvis godt for bondebedriftene som gruppe. Felles interesser forvitrer. Samhandlingen er overlatt til en håndfull tillitsvalgte og direktører som sitter i Oslo og skal forvalte jordbruksforhandlinger eller markedsregulering eller hva det måtte være. Ansvaret settes på en måte bort. Vi mister eiendomsretten til det. Vi snakker om de der inne, og ikke vi. Samvirket blir for stadig flere bønder en forhandlingsmotpart, en kjøper i markedet som vurderes på samme måte som en hvilken som helst annen kjøper. Hvem kan tilby meg og bedriften min best betingelser?

En kan like eller ikke like dette, men slik er utviklingen. Overgangen fra lokalt samvirke til konsernsamvirke har skapt en helt ny situasjon både for samvirket som selskapsform og for bonden som eier og kunde i sitt eget selskap. Men utviklingen for konsernsamvirket stopper naturligvis ikke der. Det må utvikles fortsatt, og nye, vanskelige problemstillinger kommer på bordet, antakelig raskere enn de fleste liker å tenke på.

Desto viktigere er det at eierne tar ansvar nå. Denne vinteren bør være kjempefin i så måte. Vi har fått to fine bidrag som jeg gjerne slår et slag for. De er godt egnet til å dra i gang viktige diskusjoner om alt fra herreløse kapital til internasjonale aksjeselskapskonsern. Jeg tenker på Landbrukssamvirkets Felleskontor, som har lagd et interessant og aktuelt studiehefte. Jeg tenker også på boka «Norsk landbrukssamvirke – fra forvaltning til marked» (Borgen, Røkholt, Sørensen), som Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og Senter for matpolitikk og marked har gitt ut. Denne boka var for eksempel den direkte inspirasjonen til at denne kommentaren kom på trykk.