Publisert: 04.06.2013 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

– Bonden bør fortsatt regulere kjøttmarkedet

– Jeg er ikke i tvil om at vår bondeeide organisasjon fortsatt bør styre kjøttreguleringen, ganske enkelt fordi det er bonden som betaler kostnadene og får et eventuelt pristap ved overproduksjon.


– Bonden bør fortsatt regulere kjøttmarkedet

– Jeg er ikke i tvil om at vår bondeeide organisasjon fortsatt bør styre kjøttreguleringen, ganske enkelt fordi det er bonden som betaler kostnadene og får et eventuelt pristap ved overproduksjon.

 

– Isolert sett kunne nok industrien vår ha tjent på et annet system, men bonden tjener totalt sett på dagens modell. Og det er nettopp det som er poenget, sier styreleder Harald Mork i Gilde Norsk Kjøtt til Svin.

– Meierisamvirket vurderte en periode å si fra seg hele markedsreguleringsansvaret. Har kjøttsamvirket luftet det samme?

– Vi vurderer fortløpende fordeler og ulemper ved alt vi gjør, også markedsreguleringen. Med synkende eksportkvoter er frihetsgraden som markedsregulator begrenset i forhold til tidligere. Men det har aldri vært noen sak for styret i Gilde Norsk Kjøtt å revurdere vår rolle som markedsregulator. På det punktet er jeg ikke i tvil, sier Mork.

De fire siste åra har eksportkvotene av kjøtt vært trange. I forrige overskuddsperiode i ‘99 kunne for eksempel kjøttsamvirket eksportere over 10 millioner kilo svinekjøtt på grunn av oppsparte WTO-kvoter. Heller ikke det var gratis, naturligvis. Men den muligheten er nå borte. Med begrenset eksportkvote må nesten alt kjøttet nå styres inn i den innenlandske varestrømmen.

– Men det er vel også fordeler med å ha markedsreguleringsansvaret?Kjøttsamvirket kan for eksempel bygge opp fryselagre som sikrer stabil kjøtt-tilgang til egne bedrifter, mens private kjøttbedrifter må ta alle lagerkostnader på egen kappe?

– Jeg har hørt det argumentet før, ja. Produsentene som leverer til oss mener jo at det er en fordel at vi gjør denne jobben for dem. Det er blant annet derfor bl.a. derfor vi har stor oppslutning på førstehåndsleddet og videre i verdikjeden. Vi skor oss ikke på dette. Våre godtgjørelser og kostnader med markedsreguleringen er gjennomkontrollert på kryss og tvers. Statens landbruksforvaltning gjør utredninger av hvordan dette fungerer, slik at dagens praksis er åpen for innsyn og analyse. Vi prøver så godt vi kan å oppfylle lovens intensjon, og har ingenting å skjule i den forbindelse, sier Mork. I tillegg påpeker han at det også følger forsyningsplikt med rollen som markedsregulator. Ved knapphet på ferske slakt skaper dette betydelige utfordringer for Gilde Norsk Kjøtts salgsapparat.

Trygve Brandrud er av medarbeiderne i det bondeeide kjøttkonsernet som lenge har jobbet med markedsregulering av kjøtt. Han sier at de private kjøttbedriftene får større frihetsgrad enn samvirket ved at de ikke deltar i markedsreguleringens forpliktelser. Brandrud tror også at dette er en konkurransefordel som de private vil beholde.

– I overskuddsperioder oppfordres private aktører til å være lojale mot samvirkeslakterienes tiltak. Hvorfor skulle de egentlig være det?

– Strengt tatt er dette bare vårt ansvar. Slik sett er det forskjell på private slakterier og kjøttsamvirket. De kan for eksempel på en helt annen måte enn oss velge sine leverandører og tilførsler. Hvis det produseres for mye, må vi ta det overskytende. Når vi løfter slakt ut av markedet har alle som skal selge glede av dette. De er heller ikke forpliktet av målprisen på samme måte som oss. Men fordi vi alle sammen er avhengig av å ha bønder med en økonomisk oppegående produksjon, vil jeg tro at også private slakterier har kritiske leverandører som spør hvilke tiltak slakteriene deres setter i verk i dagens situasjon. Det burde de i hvert fall ha, synes Trygve Brandrud.

– Men tjener kjøttsamvirket på å kunne fryse inn slakt?

– Det koster penger å fryse inn kjøtt, lagre det, og ta det ut igjen. Frosset kjøtt har ikke samme verdi som ferskt, og derfor gir vi et frysefradrag, en rabatt, på for eksempel 2–4 kroner per kilo for å få kjøttet ut igjen. Når det er lite kjøtt er fradraget lavt, og motsatt hvis det er mye kjøtt. Disse satsene, både frysefradraget og vårt administrasjonsbidrag, er satser som vedtas av Omsetningsrådet. Og der er alle interesser representert. Det er få bransjer som er så overvåket som vår. Vi er gjennomkontrollerte, sier Trygve Brandrud.

– Hvorfor er purkeslakting et tilbakelagt stadium?

– Fordi vi har bedre metoder. Jeg opplever heller intet massivt trykk om å få en slik ordning. Det er noen helt nystartede som vil ha det, og på den måten kjøpe seg «markedsandeler» fra andre. Men de fleste ønsker andre tiltak. Vi må nyansere mellom produksjonsregulering og markedsregulering, kortsiktige og langsiktige tiltak, sier Brandrud.

– Med de virkemidlene vi nå bruker føler vi at vi spiller på de strengene vi har. Vi bruker en kombinasjon av produksjonsdempende og salgsfremmende tiltak. Når det gjelder det siste, så må vi kunne si at vi har lykkes ganske bra. Gilde selger meget bra i år. Og ser vi salget i et lengre perspektiv så må vi si at svineprodusentene har lykkes over all forventning. I 1960 solgte vi 60 millioner kilo svinekjøtt. I år selger vi omtrent det dobbelte. Det er en formidabel økning i verdiskapningen for alle ledd i verdikjeden, sier Harald Mork.

– Men vi står uansett overfor en smertefull strukturmessig tilpasning?

– Det vil bli en utfordrende periode, og strukturen vil fortsatt endre seg, ikke minst som følge av ny konsesjonslovgivning. Hvis dette skaper en situasjon med permanent overproduksjon må prisen ned.

– Noen hemmelige tiltak i skuffen?

– Nei.

– Hvor langt ned kan smågrisprisen gå?

– Det bestemmes først og fremst av svinekjøttprisen framover. Vi er nødt til å sørge for at det er økonomi i å fôre fram smågrisen. Ellers blir det kaos, sier Brandrud.

– Men hvordan kan en få trykk i ordningen med å slakte lett gris under 40 kilo når snart all livdyromsetning av smågris skjer gjennom direkte avtaler og handler mellom produsentene?

– Her er smågrisprisen nøkkelen. Den brukes også ved avtalt direkteformidling, og skal fordele økonomien mellom partene. Vi vil bidra med åpen informasjon om denne fordelingen. Alle vil jo tape på at det ikke løftes ut lette griser til slakting, ikke minst slaktegrisprodusenten hvis prisen faller uventet i oppfôringsperioden, sier han.

– Hvor lang blir dagens overproduksjon?

– Vanskelig å si. Jeg tror den kan bli ganske lang, fordi det har vært god lønnsomhet en periode nå. Mange står ganske sterkt, og har satset på en måte som gjør at de ikke går ut og inn av produksjonen. Det er færre som sitter på gjerdet enn før. Men jeg må si at det er ikke mye depping å høre fra svineprodusentene sjøl om det nå er satt i verk tøffe tiltak. Men jeg tror at hvis salget av en eller annen uventet grunn faller, så vil lysten på å lukke næringa øke. Det er veldig smertefullt å ta en produksjon ned, sier Mork.

– Hvordan reguleres svinekjøttmarkedet om fem år?

– Ettersom jeg går for et maksimalt nasjonalt styrt landbruk tror jeg dagens modell vil vise seg levedyktig, muligens med ytterligere samarbeid innad i kjøttbransjen. Men den overordnede styringen kan bare ligge hos én aktør, og jeg mener at det må være den bondestyrte. Vi vil trenge det sikkerhetsnettet som markedsordningen er også om fem år selv om noen av instrumentene kan endre seg, tror Harald Mork.

 

Hvorfor er kjøttomsetningen regulert?

Formålet med omsetningsloven er å fremme omsetningen av landbruksvarer gjennom samvirke. Omsetningsloven i sin opprinnelige form ble vedtatt i 1930. Bakgrunnen var den nasjonale og internasjonale overproduksjonskrisen i jordbruket mot slutten av 1920-åra. Dagens lov er av 10. juli 1936, med endringer helt opp til vår tid.

Loven gir Kongen i statsråd fullmakt til å legge avgift på produsentenes salgsproduksjon, omsetningsavgift, for å finansiere tiltak for å fremme omsetningen.

Til å kreve inn og forvalte midlene etablerte loven et råd, Omsetningsrådet. Med omsetningsloven ble det etablert en mulighet for å gjennomføre fellestiltak som alle produsenter må bidra til økonomisk, samt et sikkerhetsnett for produsentene mot altfor alt for dramatiske svingninger i lønnsomhet. Etter krigen ble produsentenes økonomiske organisasjoner engasjert i forpliktende gjennomføring av markedsordningen. Det har med jevne mellomrom vært debatt om denne måten å regulere omsetningen på. Noen av dagens synspunkter gjenspeiles i de to intervjuene som presenteres her.

Rakner sikkerhetsnettet?