Ble stor i Lillesand

Ble stor i Lillesand

Høy kvalitet og lokal tilhørighet. Det måtte til for å løfte den lille kjøttbedriften i Lillesand over kneika da supermarkedene kom på slutten av 70-tallet og feide lokale bakere og slaktebutikker overende.

Lillesand, Aust-Agder – Vi driver ikke veldig stort, men vi har alltid jobbet for å heve kvaliteten på produktene våre. De må ha lokal opprinnelse, og vi er stolte av det vi lager. Det er veldig viktig for oss. Vi har faktisk hånd om hele verdikjeden, og det er det ikke mange bedrifter som har lenger, sier Jens Eide. Og omgivelsene har åpenbart satt pris på det de selger i markedet. Jens Eide AS har Matmerks spesialitetmerke, en drøss med medaljer og NM-titler, har vært Årets kjøttbedrift to ganger, og i fjor hentet de hjem hedersprisen for beste bedrift i hele verdikjeden med Matmerks Hederspris. De fikk også Lillesandprisen da den første gang ble delt ut i 2002.

Andre generasjon

Jens Eide er andre generasjons slakter, pølsemaker, selger og markedsfører av lokale kjøttråvarer fra Agderfylkene og Vest-Telemark. Men han gjør ikke bare det. Kvelden før Svin kom på besøk fungerte den daglige lederen som nødslakter. Han er også sjåfør og sjelesørger når det trengs. Slik er det å drive en liten til mellomstor bedrift. Her er det ingen store avdelinger som tar seg av de enkelte arbeidsoppgaver. Fleksibilitet og stå på-vilje må til. Jens Eide AS driver på en måte nisjevirksomhet, men i litt større skala. Da Svin besøkte bedriften hang det både griseskrotter, storfeslakt og kjeslakt på krokene i slakteriet. Han slakter og produserer også for enkeltbønder som ønsker å skape egne merkevarer og selge råstoffet sitt sjøl. Det blir stadig flere av dem.

Vokser bra i år

Det romslige og moderne anlegget ligger like ved E 18 utenfor Lillesand ble overtatt fra Gilde tidlig på 2000-tallet da de la ned. I dag har bedriften omlag 35 ansatte, og hadde i fjor en årsomsetning på nærmere 75 millioner kroner. Men salget av Jens Eides produkter har gått veldig bra hittil i år, og pølsemakeren og slakteren i Lillesand håper å kunne lukte på nærmere 100 millioner i årsomsetning når året er omme. Bedriften har egen distribusjon av produktene sine fra Mandal til Skien, men grossistdistribusjon av ferdigpakkete dagligvareprodukter i forbrukerpakninger til dagligvarebransjen fra Flekkefjord til svenskegrensa. De bruker egne biler og sjåfører både til å hente råvarer som slaktedyr på bygdene, og til å kjøre ut ferdigvarer og stykningsdeler til butikker og mindre produksjonsbedrifter i kjerneområdene i Agder og Vest-Telemark.

Ut av sentrum

– Hvordan startet det hele, Jens Eide? – Bestefar var flaggskipper. Han var blant annet konvoileder under krigen, og far fikk ikke lov til å være med. Så tok far seg jobb hos en lokal slakter, og i 1946 startet han egen slakterivirksomhet. Jeg kom inn i virksomheten i -73, og far døde i -94. Da jeg kom inn flyttet vi virksomheten ut av Lillesand sentrum for å styrke produksjonen. I -86 bygde vi nytt slakteri og integrerte dette i anlegget på Tingsaker. Men allerede rundt 2000 var anlegget sprengt, og vi hadde tomt og tegninger til enda et nytt anlegg. Men så la Gilde ned anlegget her ved E 18, og etter en krevende men god dialog fant vi en løsning for å overta lokalene. Gilde strippet anlegget for inventar, men det gjorde at vi kunne innrede etter våre ønsker og behov. Det var slakting og skjæring her da, men vi ønsket fortsatt å være en liten lokal aktør i hele verdikjeden forankret i lokale råvarer, sier Eide.

Greide å stå i mot

– Var det dette som gjorde at dere ikke ble dratt med i dragsuget på 70-tallet da supermarkedene kom og feide vekk små kjøttbutikker og lokale bakere? – Ja, det vil jeg absolutt si. Det som skjedde var jo at supermarkedene brukte kjøtt som lokkevarer og presset prisene. De små kjøttbutikkene måtte følge etter, og dette gikk på akkord med kvaliteten. Etter hvert bukket de under. Hvorfor skulle da forbrukerne gå til den lokale familiebedriften framfor supermarkedet? Vi holdt hele tida fast på at vi ville løfte kvaliteten. Vi har heller ikke de billigste varene, men i ettertid har dette vist seg å være en bærekraftig strategi. I dag ser vi det enda tydeligere enn på lenge. Folk jakter kvalitetsvarer basert på lokale råvarer, og de betaler for det. – Men dere slakter ikke mye gris? – Nei, vi slakter ikke mer enn om lag 3500 – 4000 griser i året, men vi skulle gjerne ha slaktet flere. Råstofftilgangen er en utfordring for oss med den veksten vi har nå. – For deg er vel purkeringen i Agder en utfordring? – Jeg er vel ikke ærlig om jeg ikke innrømmer det. På den andre siden betyr den mye for miljøet og produksjonen sørpå. Jeg håper likevel at mangfoldet fortsatt vil bestå i disse områdene av landet, sier Jens Eide.

Kjepphestene

Som næringslivsledere flest har også Eide sine kjepphester. Innfraktordningen er en av dem. Den opplever Eide som veldig urettferdig. Konkurrentene får støtte når de henter helt inn til stuedøra i markedet hans, men han får det ikke om han nærmer seg stuedørene deres. Det skyldes at firmaet er definert som et lite slakteri på under 1500 tonn. En annen av kjepphestene er denne; – Det begynner å bli kjent argumentasjon nå, men jeg synes det er veldig urettferdig å måtte betale skatt av hele min arbeidende kapital. Den ligger jo i bedriften, i menneskene og produksjonen. Vi har bygd ut virksomheten ved å legge sten på sten. Vi har hele veien tatt ut beskjeden lønn, og pløyd pengene tilbake i bedriften for å sikre trygge og gode arbeidsplasser. Skatt og avkastning ved salg av virksomheten er noe annet. Men å skattlegges for arbeidende kapital liker jeg ikke, sier Jens Eide, likevel med et smil om munnen.