Best på slaktegris, men ulik strategi

Best på slaktegris, men ulik strategi

Hva kjennetegner de som er best på slaktegris i Ingris? Kanskje kan ulike strategier føre fram. For det er en forskjell mellom de to beste på lista. Men noe er felles. 

På Unneberg i Skjeberg, Østfold har Tove Borud og Lars Talberg kombinert produksjon med 7 ukers puljedrift og 20 i pulja. Ca 1100 av slaktegrisene fôres fram, resten selges til en produsent i nabolaget pluss noe på spotmarkedet. 

– Vi plukker ut og selger den største smågrisen fra hver pulje, forklarer Lars. De ønsker at de som kjøper skal få jevn og fin gris. Men Lars tror ikke det er noen ulempe. De middels store grisene pluss også de mindre har som regel en voldsom evne til å kompensere etter hvert som de vokser. Og konkurransen i bingen blir enklere når han plukker ut de største.

100 mil lenger nord i Nesna i Nordland, har John Harald Johnsen ren slaktegrisproduksjon pluss også 200 vinterfôra sau og noen okser. Før hadde han mye innleid arbeidskraft, men nå er han «heltidsbonde» men med deltidsjobb som selger. Smågrisen kjøper han fast fra Sissel og Trond Mehus som bor i samme bygd. De siste to årene har det betydd VAK- kastrering av hanngrisen. Begge sprøyter settes hos Johnsen. 

– Det er egentlig noe vi ikke liker. Jeg tror VAK- kastering er mer stressende for grisen enn vanlig kastrering, sier Johnsen Han er spesielt opptatt av å ha ro i grisehuset. Da spiser og vokser grisene best, men VAK blir et forstyrrende element. 

– Vi har opplevd noen dødsfall rett etter at dyrlegen har satt sprøyta.  Grisen blir både mer utrivelig og arbeidskrevende etter den andre vaksinen, synes Johnsen. Men svineprodusenten i Nesna har likevel vært best på slaktegris tre år på rad.

Miljøfôr og berme i Skjeberg

Talberg var nest best på slaktegris i 2015 og holdt foredrag på Gris i ’16. Resultatene er tilvekst på 1169 gram per dag, fôrforbruk på 2,33 per kg tilvekst, og dødelighet/kasserte gris er så lav som 0,6 prosent. 

Nesten identisk resultater, men med noe høyere dødelighet hadde Johnsen på Nesna. Når det gjelder dødelighet er det kanskje en fordel å være kombinertprodusent slik som Talberg. Men det som først og fremst skiller disse to produsentene er kjøttprosent og slaktevekt. Talberg slaktet i 2015 på 84 kg (normalt er vekten litt lavere), og med kjøttprosent 59,3. Johnsen slaktet på 80,5 kg og hadde 61,4 i kjøttprosent. Og høy kjøttprosent gjør at Johnsen blir best totalt.

– Det er enkelt å følge med på kjøttprosenten, men vi tror mange har alt for stort fokus på det. Det er mye viktigere å ha fokus på god tilvekst, lavt fôrforbruk og totaløkonomi, mener Talberg. Han har våtfôring med kraftfôr fra Felleskjøpet som blandes med miljøfôr og berme. Berme er et proteinrikt bryggeriavfall. Det er to resepter. De minste grisene opp til ca. 65 kg får 40 prosent  Format vekst 125 soft, ca 50 prosent miljøfôr, og 10 prosent berme (miljøfôr og berme har så langt vært blandet i samme tank). De største får ca. 25 prosent Format vekst soft, og 75 proswent av blandingen miljøfôr/berme. I sum gir dette et rimelig fôr. Talberg har et eldre fôringsanlegg, og det er ikke resteløs våtfôring.

Kun kraftfôr i Nesna 

Johnsen på Nesna har tørrfôring og kjøper kraftfôr fra Fiskå Mølle. Men i én avdeling i gamlefjøset får grisen fremdeles våtfôr fra gammelt anlegg. 

– Tørrfôring er mer lettvint og driftssikkert. Når vi ikke fikk myse lenger valgte vi det i nyfjøset. Men jeg kan ikke se noen forskjell i vekst og utvikling på nytt og gammelt fjøs, sier Johnsen. De har brukt litt forskjellig kraftfôr. Tidligere var det Opti Vekst i starten og Opti Norm til sluttfôring. 

– Men vi så tydelig skille, og synes det stoppet opp når vi gikk over til Norm. Nå bruker vi Vekst Energi i hele slaktegrisperioden, opplyser Johnsen. Med kun kraftfôr har Johnsen et dyrere fôr enn Talberg. Med tørrfôring har Nesnabonden heller ingen mulighet til restriktiv sluttfôring. Slik sett er trolig strategien for slaktevekt optimal hos begge. Men Johnsen har faktisk tyngre gris i 2016. 

– Vi slakter normalt over to uker. Hanngrisen slaktes først, men ikke alltid, opplyser Johnsen. Han bruker målebånd, men savner ei vekt for å treffe bedre med slaktevekt. 

– Vi slakter som regel ut over tre uker, sier Talberg, som leverer 160 griser per pulje. 

Fokus på vask, vann og varme  

Talberg har spesielt fokus på at smågrisen skal ha det varmt og godt når de flyttes til slaktegrisavdelingen. 

– Vi flytter alltid inn i et nyvasket og tørt og godt oppvarmet rom, opplyser Talberg. Med egen halmfyr koster varme lite. Han har ikke spesielt høy temperatur, men passer på at det er jevn temperatur, eller at nattetemperaturen ikke faller. 

– Gjennom ventilasjonsanlegget har vi automatisk styring av dette, forklarer Talberg. Samtidig er fokus på vann viktig. I bingene med plass til 10 er det to drikkenipler. For to år siden skiftet han ut alle de øverste niplene til kalvenipler. 

– De henger seg aldri opp og gir en mer stabil drikkesituasjon for slaktegrisen, tror Talberg. Begge produsentene praktiserer alt ut og alt inn i slaktegrisavdelingen.

-Vi sørger også for at huset er godt oppvarmet før ny gris kommer inn, men bruker elektriske varmeovner til dette. Vi er nøye med reinhold og oppvarming, men ut over det har vi ikke noe spesielt fokus på varme, sier Johnsen. Vanntilgang finnes derimot hele fem steder i bingen. Hver binge har tilgang til to tørrfôrautomater med to nipler i hver. Grisen kan dermed velge om den vil spise vått eller tørt. I tillegg finnes et drikkekar i bingen. 

God takhøyde og bingeplass

Talberg har et slaktegrishus fra 1998. Innredninga i betong er original. Det er langtrobinger, betongspalt og plass til 10 i bingen. 

– Vi kjønnsorter ikke, men flytter søsken sammen, opplyser Talberg. Og det er høyt under taket hos grisebonden i Skjeberg. Her er skråtak, men snitthøyden er 3,60. Minimumsventilasjon kommer ned på duk over gjødselristene (svensk system). I tillegg er det loftsventiler. 

– Vi ville bygd samme takhøyde i dag. Jeg tror mye luft er en fordel sommerstid for å klare tilvekst og et lavt fôrforbruk. Kanskje det også gir mindre dødelighet. Vi har iallfall aldri vært særlig plaget av at slaktegriser dør, sier Talberg.  

Johnsen har et slaktegrishus fra 2010 med 440 plasser fordelt på to avdelinger. I tillegg finnes slaktegris i det gamle grisehuset. I nyfjøset er det binger med god plass til 11 stykker, og Johnsen setter aldri flere inn i bingen. Han kjønnsorterer grisen ved innsett, men flytter ikke gris underveis i innsettet. Unntaket er hvis grisen blir syk eller halt. Da flyttes de straks i sykebinge. 

– Da blir de som regel fort friske, sier Johnsen. Takhøyden i grisehuset på Nesna er de normale tre meter. Det er ventilasjon med loftventiler. Det var også overrislingsanlegg, men av dårlig kvalitet. Det er ikke i bruk i dag. 

Edel pluss sæd og SPF

Talberg mener at skal en få topp resultater må en velge grisene med det beste genetiske materiale. 

– Vi kjøper derfor normalt edel pluss sæd. Det går ikke alltid da vi kun kan bestille slik sæd to ganger i uka. Edel Pluss koster også noe mer, men vi tror det er en lønnsom strategi, sier Talberg. Han er dessuten veldig fornøyd med duroc som farrase. 

– Hampshire gir kanskje høyere kjøttprosent. Som slaktegrisprodusent høres det gunstig ut, men ser du på fôrforbruk, tilvekst og økonomi tror jeg durocen er vanskelig å slå, sier Talberg.

Johnsen kjøper SPF- smågris fra Mehus. Mehus har gård 10 minutter unna Johnsen slik at det er en perfekt match. 

– Vi er veldig fornøyd med smågrisen vi får, sier Johnsen. Nå har Mehus en lukket besetning og ikke trerasekrysning. Det vil si de har ren landsvin krysset med ren duroc, eller som i 2015 kun ren landsvin (I 2013 var det LLxLD).

– Vi synes ren durocfar gav for aggresiv smågris for purka. Johnsen fikk derfor ren landsvingris i 2015, opplyser Mehus. Men nå krysser de igjen med duroc slik at Johnsen i dag har LLDD slaktegris. 

– Og vi bruker alltid den beste sæden eller pluss- sæd. Det har du igjen for, mener Mehus. 

Ingris-statistikk slaktegris

Statistikken regnes ut i forhold til et gjennomsnitt. I 2015 var gjennomsnittet 349 poeng som i praksis vil si et beregnet dekningsbidrag på 349 kroner. Johnsen oppnådde 557 poeng og Talberg 524. Dette betyr at hvis du betaler normtall for fôr, smågris og andre variable kostnader pluss oppnår normpris for slakt inkl puljetillegg skal du oppnå et dekningsbidrag på henholdsvis 557 og 524 kr. I poengsummen veier fôrforbruket mest fordi dette slår mest ut på dekningsbidraget. Både Johnsen og Talberg hadde et fôrforbruk hele 0,39 Fen per kg tilvekst lavere enn snittet. Det utgjør 118 poeng, eller 118 kr. i økt dekningsbidrag. Deretter teller 160 gram større tilvekst hos Johnsen 47 plusspoeng. Lav dødelighet og høy kjøttprosent hos Nesnabonden gir også plusspoeng i forhold til snittet, men i sum litt mindre enn tilvekst. Totalt ender Johnsen opp med 208 poeng mer enn gjennomsnittet. For å kunne være en del av statistikken må en beregne fôrforbruk, men det burde egentlig alle slaktegrisprodusenter gjøre.