Avvenner flere kilo med SPF

Avvenner flere kilo med SPF

En del kombinertprodusenter har etter hvert satset på SPF. Men i Nord-Trøndelag bestemte Helga Opheim seg for å satse som ren smågrisprodusent. Det er hun foreløpig alene om i fylket.

Ekne, Levanger Det startet for noen år siden. Helga og Svein Opheim bestemte seg for å bygge nytt grisehus, samt restaurere gammelfjøset. Den gamle talleavdelingen ble gjort om til drektighetsavdeling. I gamlefjøset ble gulvet senket, og alt det gamle ble bygd om til våtfôring. Parallelt pågikk byggingen av det nye grisehuset. Så nå er det ens fôringsopplegg i alle binger, og det er Helga glad for. Men det betyr naturligvis ikke at det er helt slutt på all tørrfôring. Planen var å skape en fulltids arbeidsplass for Helga hjemme på garden, siden mannen Svein allerede var i full jobb utenom. Helga var også den som hadde størst interesse for smågrisproduksjon. Tidligere hadde de drevet kombinert produksjon med 30 årspurker og litt slaktegris. Målet var å øke til 130 årspurker og drive ren smågrisproduksjon for salg.

Tøff start

Sommeren 2012 var bygginga i gang. Siden garden måtte tømmes for dyr uansett for å få gjennomført nybygg og ombygging, dukket muligheten for å tenke SPF-produksjon opp. Anleggsperioden ble kort og hektisk, og første grisinga var planlagt i overgangen 2012/13. Men det ble en forferdelig tøff start på livet som smågrisprodusent for Helga. For det første hadde de dyr på to plasser, og litt blandete soner med tanke på renhet og urenhet. De første SPF-dyra kom 1. november 2012, og den første grisinga kom i gang knappe to måneder etterpå. Men så kom det store sjokket. Helga ble alvorlig sjuk, og måtte selvfølgelig ta hensyn til det. Etter første grisinga kom Jogeir Fossen inn som sjukeavløser, og han fungerer fortsatt som «fjøsmester» i grisehuset. – Det har vært en krevende start, men nå er tida inne til å gå etter detaljene som løfter produksjonen ytterligere, – Det ble veldig mye på en gang. Byggefasen skapte selvfølgelig utfordringer. Så skulle vi fase inn en helt ny produksjon som var mange ganger større enn det vi var vant til. Så ble jeg dårlig, og vi måtte leie inn hjelp på heltid. Uten Jogeir hadde ikke dette gått så bra som det har gjort. Det var hele tida også planen å lukke besetningen, men vi var avhengige av å kjøpe inn dyr til våre egenproduserte livdyr ble gamle nok til å insemineres. Vi var også avhengige av at restaureringen av gamlefjøset ble ferdig slik at vi hadde plass til livdyroppdrett. Det var aldri aktuelt å gå bort fra det sjøl om jeg ble syk. Jeg anser det som en klar fordel å ikke ta nye dyr inn i besetningen. Tidligere kjøpte vi seks måneders ungpurker som vi bedekte. 28. april 2014 kjøpte vi de siste purkene, og de blir de siste, sier Helga.

Bedre nå

Hun er på bedringens vei i forhold til sjukdommen, og håpet er at smågrisproduksjonen skal gi plass til dem begge etterhvert som Helga har trappet opp sin egen arbeidsinnsats. – Det var ei stor utfordring å få ungpurker inn i puljene. Interessant, men utfordrende. Vi har slitt med alt for lav grisingsprosent på ungpurkene, men det skyldes nok at vi ikke har vært flinke nok til å få ungpurkene i brunst til rett tid. Det svinger, dette her. Forrige gang inseminerte vi 19 av 20 ungpurker. Denne gangen slakter vi ni som ikke kom i brunst til riktig tid. Men vi har prioritert å ha så mange livdyr at vi tåler det, og fortsatt ha full produksjon. I den gamle fødeavdelingen har vi seks fødebinger som buffer, og de blir brukt når vi har godt tilslag på ungpurkene. Men jeg klager ikke. Du verden hvor artig det er å ha en ny og trivelig arbeidsplass å gå til, sier Helga Opheim.

Vil videre

SPF krever et strengere helseregime, men det er først og fremst en vanesak. Det kreves også god gjennomføringskraft i forhold til rutinene når produksjonen foregår i forskjellige hus. – Men jeg tror SPF-statusen holder hva den lover i forhold til helse. Vi har hatt mange innkjøringutfordringer her, for eksempel når det gjelder å heve grisingsprosenten, men vi ser at om ikke resultatene ellers er så veldig mye bedre enn vi hadde i tradisjonell produksjon, så avvenner vi tyngre smågriser enn før. Men vi vil videre, og nå føler vi at tida er inne for å finstemme produksjonen for ytterligere løft. Fram til nå har vi hatt mer enn nok med å innfase nye rutiner med to personer i fjøset, firedobling av produksjonen og overgang til produksjon av egne livdyr, sier Opheim. Tidligere brukte hun Kvikk 160 til smågrisene, men har gått ned til 140 nå. Det siste innsettet var alt ut og alt inn. Det ble målt, og resultatet var bra også med Kvikk 140. Over 600 gram i daglig tilvekst fra avvenning til tømming av avdelingen. – Vi faser over til laktasjonsfôr før levering av smågrisen. Da fôrsortimentet ble endra for ei tid tilbake valgte vi å kutte ut slaktegrisfôret til fordel for laktasjon og drektighetsfôr. Vi har betydelig flere drektige purker enn slaktegriser. For oss er det viktigste at de drektige purkene får riktig fôr, sier Helga.

Rånevogn

Hun er også veldig fornøyd med rånevogna som de bruker. Purka reagerer når rånen nærmer seg, stimuleres av rånekontakten og insemineres. Rånen kan kjøres akkurat dit jeg vil, og riktig purke får rånekontakten. Vogna ble kjøpt inn da de bygde, og Helga synes den er både lettvin og effektiv i bruk. Den styres med fjernkontroll, så det er litt HMS i dette også. Ungpurkene slippes til rundt rånebingen, så rånen brukes aktivt, men altså ikke som far.

Innredningen er utstyrt med store smågrishjørner med kuvøse som brukes fram til kastreringa og flere av de første døgnene. Det er borret etter jordvarme på to steder, og lagt varmesløyfer i fødeavdelingen.

– Men det er vel også utfordringer med å drive SPF-produksjon?

– – Ja, det er det. Transportsjuke gjør at vi vaksinerer purkene av hensyn til slaktegrisprodusentene. Våren 2014 fikk vi en smell med cirkovirus. Om det skyldes at vi driver SPF eller det faktum at vi har mye mer gris, vet jeg ikke. Vi hadde to puljer med ganske stort islett av svarte fostre, så nå vaksinerer vi også mot det. I virkeligheten vaksinerer vi faktisk dobbelt så mye som før, sier Helga.

De har sju ukers puljedrift, og prøver å ha to-tre ammepurker i hver pulje. Avvenningsvektene ligger i snitt på 13 kilo, og hvis en ser bort fra ammepurkene skjer avvenningen ved cirka 34 dager. I Ingrisstatistikken blir alderen ved avvenning høg fordi det alltid er noen ammepurker som går sju uker med grisunger før de blir brukt som ammepurker.

Noen nøkkeltall

Kilde: Ingris 01.01.15 – 30.10.15 (303 dager)

Vekt ved avvenning: 13 Beregn. avvente per årspurke 25,4 Antall årspurker 130 Prosent førstekull 35,2 Levendefødte per kull 14,0 Dødfødte per kull 1,2 Avvente per kull 12,0 Alder ved avvenning 38 Vekt ved avvenning 13,3 Døde fram til avvenning % 14,1 Grisingsprosent 79,2 Avvente griser per årspurke 25,4 (gjengitt med eiers tillatelse)