Stikkord:
– Avlsinteressen har vært der hele tida
Nils Henry Haugen har gått gradene når det gjelder avl. Han dro på kaninutstillinger allerede som guttunge, og da han sjøl leide gard i 1979 kjøpte han fire billige ungpurker.
Siden har det gått slag i slag. Helt siden 1991 har Heidi og Nils Henry drevet foredlingsbesetning med gris, og de har ingen planer om å gi seg med det første.
– Det er utrolig spennende å lage framtidas gris. Men hvis vi skal lage verdens beste gris, så må vi som avlere gjøre en bedre jobb enn den som gjøres i andre land. Derfor må vi registrere for å få mer kunnskap. Og mer kunnskap gir sikrere avlsmål og retning på avlen, sier Nils Henry Haugen.
Gullsæd hele tida
Han startet, for å bruke en velkjent klisjé, med to tomme hender.
– Far hadde gris på hjemgarden like ved. Alt som guttunge avlet jeg kaninunger, og dro på utstillinger. Jeg hadde faktisk landets beste kanin på en utstilling en gang. På Tomb jordbruksskole i Østfold hadde jeg Tor Nes som husdyrlærer, og han greide å øke griseinteressen min markert. Jeg startet med å leie jord, og avløste i grisehuset til far. Jeg startet med snøbrøyting i 1976, og hjalp en nabo med å bygge opp et grisehus til 40 purker. I ’79 leide vi den garden Heidi og jeg bor på i dag (Himberg). Vi var helt blakke, så derfor kjøpte jeg fire ungpurker fra Mjølløst vernehjem for en billig penge. De holdt ikke målinga. Etter hvert bygde vi opp en besetning med 12 purker. Fem år senere fikk vi heldigvis kjøpt denne gården. Da klinka vi til, innreda høydelen av låven, og i 1984 hadde vi 25 purker. Vi solgte de fleste smågrisene. På midten av 80-tallet støpte vi tak/gulv og innreda andre etasje til gris også. Da kunne vi fôre opp alle smågrisene. I 2004 bygde vi tallehus med familiebinger. Men hele tida, helt siden 1979, passet vi på å bruke gullsæd på de beste purkene våre. Vi unggrismålte hele veien, og tenkte avl. Jeg sa til dyrlegen at hvis han ikke hadde gullsæd, så kunne han vente med å inseminere til neste gang. Han svarte at han ikke hadde mange som meg. Fra februar 1987 var det full kombinert produksjon, forteller Nils Henry Haugen.
Åpen avlskonkurranse
Den gangen var det aspirantsystem i svineavlen. Alle som hadde ren rase og unggrismålte kunne delta. Det var åpen konkurranse om å få drive svineavl. I 1990 fikk Haugens besetning status som aspirantbesetning. Dermed gikk det an få bedre resultater enn de dårligste foredlingsbesetningene, og slik kunne Haugens besetning rykke opp som avlsbesetning allerede året etter. Siden har den vært der, og selv om den aldri har vunnet foredlingsbesetningsoppgjøret, har den stort sett ligget på øvre halvdel av lista.
Savner åpen konkurranse
– Jeg savner i grunnen dette systemet litt. Det blir som i fotballen. De dårligste rykker ned, og de beste rykker opp. Du må prestere for å holde deg i toppen, sier Nils Henry.
– Hva synes så du om det norske avlsmålet og den norske grisen. Er det godt nok det vi har å by på?
– Ja, det er bare å se på de utenlandske testene som nå er gjort. Her testes grisen under andre forhold enn våre egne, og den greier seg veldig bra. Produksjonsegenskaper, fôrforbruk og tilvekst er helt på topp. Vi sliter litt med beinkvaliteten, men dette er det tatt tak i avlsmessig. Det er flott at vi får testet avlsmaterialet vårt på denne måten.
«Mer vekt på resultatet etter tre uker»
– Noe du ville ha justert etter de erfaringene du har?
– Avlsmålet vårt har forandret seg mye, og det er nå bredt. Det er ikke lett å gjøre store grep ett sted uten å komme i konflikt med andre avlsmål. Alle egenskapene er viktige, men vi kan aldri få mer enn 100 prosent. Etter min mening er det helt avgjørende at vi ikke glemmer kjøttkvaliteten. Det er sluttproduktet vi lever av til syvende og sist. Av produksjonsegenskapene er jeg opptatt av at det blir lagt enda større vekt på fôrforbruket. Og til slutt så må jeg få komme med kjepphesten min; det legges for mye vekt på antall levendefødte grisunger. Etter mitt skjønn må det være bedre å legge større vekt på antall og vekt på grisungene ved tre ukers levealder. Jeg ønsker meg ei robust purke som greier å ta vare på de ungene hun føder sjøl, sier Nils Henry Haugen.