Avlsbesetningene er fundamentet

Avlsbesetningene er fundamentet

Avlsbesetningenes betydning blir ikke mindre i åra som kommer. Utviklingen stiller stadig nye krav, men foredlingsbesetningene vil få bedre oversikt i sitt daglige seleksjonsarbeid med de nye verktøyene som nå tas i bruk.

Spørrelysten var stor da Dan Olsen og Magnus Haandlykken fra Norsvins avlsavdeling deltok på et møte med foredlingsbesetningseiere i Holmestrand i Vestfold. Tilsvarende møter kjøres nå i alle deler av landet for disse avlsbesetningene. Et viktig kjennetegn ved norsk svineavl er den enhetlige samvirkeavlen som har vært drevet over hele landet i snart 50 år. Det er nettopp enhetspreget som er forklaringen på at et lite griseland som Norge, med bare 1,4 millioner slaktegriser, likevel kan framstå som en sterk nasjonal og internasjonal aktør på avlens område i dag. Til tross for beskjeden kjøttproduksjon, så har svineprodusentene greid å samle avlen i én nasjonal populasjon. Som avlspopulasjon har den derfor blitt stor også i internasjonal sammenheng.

– Det er viktig at vi er enige om hovedmålene, og at vi styrer avlen sentralt. Det er nettopp det som har vært problemet i mange andre land. Likevel har hver og en av dere litt forskjellige strategier for å nå målene i deres egen besetning. Men gjennomsnittet i avlsbesetningenes handlingsmønster har over tid vært veldig bra. Med det nye verktøyet, som er bedre enn det gamle, kan dere gjøre enda bedre valg i det daglige arbeidet. Det vil gi bedre seleksjon og større avlsframgang, sa Dan Olsen til avlerne.

GRISEN KOMMER FØRST

Avlsmøtet i Vestfold var på Brekke gård i Holmestrand hos Catharina og Lars Johan Kalager, unge og typiske representanter for de 53 (43 landsvin, 10 duroc) foredlingsbesetningene. De har bodd på gården siden 1993, og overtok etter faren til Lars Johan i ‘97, Jan Kalager. Han startet med gris allerede på slutten av 70-tallet, og har siden tidlig på 80-tallet drevet besetningen som en foredlingsbesetning.

– Vi driver tre ukers puljedrift, og produserer 110 kull i året. Vi fôrer fram det meste av purkene. Huset er ikke det mest moderne, med noe automatisk og noe manuell tørrfôring. Slaktegrisen står igjen med litt manuell fôring, forteller Lars Johan. Men det at huset ikke er av de mest moderne, kan også ha sine fordeler. Grisen er heltidsjobben til Lars Johan, og når en driver tre ukers puljedrift er det viktig å bruke nok tid i grisehuset. For det er også andre aktiviteter som konkurrerer om tida. Brekke har 170 dekar dyrket jord og 1800 dekar skog, og dette driver familien på egen hånd. Det står også elgbikkjer på gården.

– Jeg liker meg i skogen, sier Lars Johan.

Da vi besøkte ham, den 30. oktober, var det én dag igjen av elgjakta, og én elgokse som manglet. Det gjør det fortsatt, dessverre for jaktlaget, men heldigvis for oksen!