Ammepurker kan redusere tapet

Ammepurker kan redusere tapet

Antall levendefødte per kull øker, og det samme gjør kanskje behovet for ammepurker. Andelen døde grisunger og etternølere i smågrisproduksjonen kan reduseres kraftig ved bruk av ammepurker.

Flest mulig avvente med så høy avvenningsvekt som mulig er vel målet for de fleste som driver smågrisproduksjon. De senere årene har antall levende fødte griser per kull steget mye. I 2003 var det 12,2 levendefødte per kull i gjennomsnitt. Hos en del produsenter kan det fra tid til annen være for mange levendefødte grisunger i forhold til antall funksjonelle spener hos purkene i pulja, det er altså en del overtallige grisunger. Store kull gir som oftest flere griser med lave fødselsvekter, og når det i tillegg er kamp om maten er det lett for at disse overskuddsgrisene dør eller blir etternølere dersom vi ikke tar spesielt hånd om dem. I tillegg til kullutjevning kan ammepurker være et godt hjelpemiddel i slike situasjoner. Danskene har lang erfaring med bruk av ammepurker, og Landsutvalget for Svin/Danske Slagterier har samlet en del kunnskap om hva som skal til for å lykkes med ammepurker som vi gjengir deler av her.

HVA ER AMMEPURKER?

Ammepurker er purker som tas fra sine egne unger for så å få lagt til nye unger fra ett eller flere kull. Ammepurkene får derfor ofte svært lange diegivningsperioder. I Danmark snakker en om ett- eller to-trinns ammepurker. Ett-trins ammepurker lages ved at ei purke avvenner sine egne minst 28 dager gamle unger og får lagt til et nytt kull smågriser samme dag. To-trinns ammepurker fås ved å avvenne ei purke med minst 28 dager gamle grisunger, og så la denne purka få tilført et kull med 2–7 dager gamle unger. Deretter får den purka som ga i fra seg de 2–7 dager gamle ungene lagt til et nytt kull med «nyfødte» (1–2 dager gamle) grisunger. Disse nyfødte ungene er oftest unger som er overtallige hos flere forskjellige purker. Målet med å bruke to-trinns ammepurker er at ungene som tas bort og de som legges til skal være mer like i alder og størrelse.

MELKEYTELSE

Purkene er oppe i maksimal melkeytelse cirka to uker etter grising, og nivået forblir deretter ganske stabilt. Det er flere studier som viser at melkeproduksjonen faller når ei høytytende purke får tilført et yngre kull som har lavere melkeopptak. Det er mer usikkert om ei purke kommer opp igjen i full ytelse etter å ha fått tildelt et ammekull, men en antar at sjansen er større desto mindre aldersforskjell det er mellom det gamle og det nye kullet til purka. Med hensyn til dette vil det være en fordel med to-trinns ammepurker.

MELKAS SAMMENSETNING

Melkas sammensetning gjennom laktasjonen avspeiler grisenes behov. Undersøkelser viser at råmelka de første 24 timene etter fødsel inneholder mer tørrstoff, protein og immunstoffer sammenlignet med melka i resten av laktasjonen. Fra andre døgnet og ut laktasjonstida er melkas innhold relativt likt. Så sant grisungene har fått råmelk, er det ut fra dette ingenting i veien for at overtallige griser kan flyttes etter 24 timer til ei purke som er lenger ut i laktasjonen. Ut fra melkesammensetningen spiller det derfor ingen rolle om det brukes ett- eller to-trinns ammepurker.

DIEGIVNINGSATFERD

I den første tida etter grising er det purka som tar initiativ til diegivningene. Den gradvise naturlige avvenningen av ungene starter allerede uka etter grising. Dette kommer til uttrykk ved at grisungene stadig oftere innleder diegivningene, samtidig som purka tar initiativ til færre og færre diegivninger. Fra cirka 15. dag er det purka som avslutter alle diegivningene.

Diegivningsfrekvensen faller gradvis fra 1,3 diegivninger per time til nesten null etter 15 uker dersom ungene får gå med mora så lenge, og den største nedgangen i antall diegivninger skjer fra første til fjerde laktasjonsuke (Figur 4). Den purkestyrte avvenningsprosessen gjør at diegivningsatferden er ganske forskjellig i begynnelsen og slutten av diegivningsperioden. Det er uklart hvordan diegivningsmotivasjonen hos purka påvirkes når den brukes som ammepurke. Det er nærliggende å tro at atferden styres ut fra hvor lenge det er siden den selv griset, og at hun kanskje vil ha vansker med å tilpasse seg behovet fra et kull yngre griser. Ut fra dette antar vi at jo større aldersforskjellen er mellom purkas egne unger og ammekullet, desto større er påvirkningen av diegivningsatferden hos purka, og dermed også sjansen for negativ effekt på tilvekst og dødelighet hos grisene. Med bakgrunn i purkenes diegivningsatferd vil to-trinns ammepurker være å foretrekke dersom en kan velge.

HVILKE PURKER ER MEST EGNET SOM AMMEPURKER?

Ved valg av ei ammepurke skal det både tas hensyn til grisungene og purkas framtidige produktivitet. I Danmark har det vært mest vanlig med ungpurker som ammepurker, med bakgrunn i en antakelse om at purkene kunne forbedre reproduksjonsresultatene ved å la dem få en lengre diegivningsperiode. Ved ekstremt korte dieperioder er nok dette riktig, men med mer normal avvenningsalder har ikke dette positiv virkning. Ammepurkas diegivningsperiode vil naturlig nok forlenges og kanskje fordobles i forhold til det normale. Dette gir risiko for tap av hold i forhold til vanlig avvenning ved 4–5 uker. Ungpurker er mest utsatt for en slik reduksjon i kroppsvekt på grunn av større negativ energibalanse. En undersøkelse har vist at for hvert prosentpoeng vekttap gjennom første laktasjon ble det i det påfølgende kullet født 0,12 færre og avvent 0,14 færre griser, og den samlete avvenningsvekten for kullet ble 1,1 kilo lavere. Det er også funnet at purker med et relativt stort vekttap (15 %) har et signifikant lengre intervall fra avvenning til brunst enn purker med moderat til lavt vekttap i dieperioden.

BRUNSTSYKLUS

Brunstsyklusen styres blant annet av ernæringsmessig status og hormoner som påvirkes av dieatferd. Diegivning og ungenes stimulering av juret øker utskillelsen av hormonet prolaktin og andre signalstoffer som er med å hemme igangsettingen av brunstsyklusen. Når diegivningsfrekvensen avtar synker nivået av prolaktin og de andre signalstoffene. Når ei purke i fjerde laktasjonsuke får lagt til et kull med nyfødte griser synker utskillelsen av signalstoffene, og det er større risiko for at purkas brunstsyklus settes i gang. Ut fra dette kan vi anta at ei ett-trinns ammepurke har lettere for å komme i brunst, sammenlignet med ei to-trinns. På samme måte er ei eldre purke mer utsatt enn ei ungpurke.

Helt ferske danske forsøk viser at gamle purker er for dårlige til å ta imot nye grisunger når de brukes som ett-trinns ammepurker. Ut fra dette anbefaler danskene i slike tilfeller kun å bruke ungpurker.

Det vises til tidligere forsøk der det er vist at ungpurker har et ganske lavt tap av unger, men har en lavere melkeproduksjon og dermed gir 800 gram lavere avvenningsvekter enn eldre purker. Samlet sett vil det være mest hensiktsmessig å bruke ei eldre purke som ammepurke framfor ei ungpurke. Under norske forhold vil det beste muligens være å bruke ei purke som skal slaktes, og dermed unngå problemene med senere reproduksjon.

HVILKE UNGER SKAL FLYTTES

Ved flytting av nyfødte griser har det vært en utbredt oppfatning at de største og mest robuste grisene vil klare flyttingen til en ammepurke best. Selv om det ikke er gjort spesielle undersøkelser med ammepurker, er det forsøk som tyder på at antallet aggresjoner er lavest og tilveksten er best i kull der en opprettholder vektspredningen som er naturlig i kull. Av denne grunn kan det være en fordel å beholde den naturlige vektspredningen ved konstruksjon av ammekull.

HVORDAN GJØRE FLYTTINGEN I PRAKSIS?

Ikke alle purker vil akseptere nye unger like lett og flere forskjellige metoder brukes i praksis.

1) Purka tildeles nye unger 1–2 timer etter at hennes egne et flyttet vekk. Purka har da melkespreng, og vil derfor være mer villig til å akseptere de nye grisungene og gi dem die.

2) Purka flyttes til en binge med de nye grisene. På grunn av bytte av binge er ikke purka så oppmerksom på at grisungene også er skiftet ut.

3) La 2–3 unger fra ammepurkas eget kull gå sammen med ammekullet et par dager slik at disse avleder purka og viser vei til juret.

4) La ammepurka stå et par timer uten unger slik at hun får melkespreng, før de nye ungene legges til.

5) Grisungene byttes i forbindelse med fôring slik at purkas oppmerksomhet er avledet samtidig som det sprayes på luktstoff både på ungene og purkas tryne slik at ungenes fremmede lukt viskes ut.

Effekten av den siste strategien kan diskuteres, da det er usikkert om purka identifiserer ungene ved hjelp av lukt. Det er undersøkelser som tyder på at lydkontakt er vel så viktig som lukt.

For å lykkes med ammepurker er det erfaringer som sier at en ikke skal legge til flere enn 10 unger til ei purke. Fôringa til purka bør reduseres de første dagene etter at ammekullet er lagt til slik at fôringa er tilpasset alderen og melkeopptaket hos de nye ungene.

ETTERNØLERE

Det er gjort flere undersøkelser med hensyn til håndtering av etternølere både i dieperioden og ved avvenning. Alle undersøkelsene viser statistisk sikker nedgang i tapet hos etternølere ved avvenning og ved ca. 1 ukes alder når de flyttes til ammepurker. Det dreier seg om reduksjoner på ca. 20 prosentpoeng. Det kan tenkes at vi slipper en del av småtassene som henger etter fra avvenning og helt fram til slakting om disse får gå noen uker ekstra hos ei ammepurke etter normal avvenningsalder.

Ammepurker er jo som de fleste har erfart et uunnværlig hjelpemiddel når purker dør i dieperioden.

MELKEERSTATNING SOM ET SUPPLEMENT

Det er gjort forsøk som viser at det har positiv effekt på tilvekst og avvenningsvekt hos ammegriser hvis de får melkeerstatning som et supplement. Det så ikke ut til at ammepurkenes melkeytelse ble påvirket negativt selv om ungene fikk melkeerstatning i tillegg. Det var dobbelt så mange grisunger med diaré i den gruppa som fikk melkeerstatning, slik at hygienen i forbindelse med melkefôringen må være svært god.

UTFORDRINGER I MANGE NORSKE SYSTEM

Våre besetninger skiller seg fra de danske ved at vi har mindre besetninger og større avstand mellom puljene. Dette gjør at de fleste norske besetningene har større utfordringer med å finne purker som kan brukes som ammepurker. Bruk av ammepurker i norske puljedriftsystemer omtales i en egen artikkel.

Om en har plass kunne kanskje flere med fordel la etternølerne gå et par uker etter normal avvenning hos ei purke som skal slaktes. Denne purka kan deretter brukes videre som ei ammepurke for nyfødte griser dersom det skulle være behov for det.

For figurer, se Svin nr. 9 2004