Myter for fall

I debatten om norsk landbruk dukker det av og til opp påstander som har til hensikt å sverte enkeltproduksjoner, eller å sette dem opp mot hverandre. For eksempel; det er mye bedre å satse på ku og sau i graslandet Norge i stedet for å produsere svinekjøtt og kylling som fôres på importert kraftfôr. Her skapes det inntrykk av at ku og sau bare spiser gras, og griser og fjørfe bare spiser importerte proteiner og kraftfôr. Begge deler savner ethvert faktisk grunnlag. Husdyrprodusenter og kornprodusenter er i samme båt i Norge, og slik har det vært lenge. Ingen norsk kornproduksjon uten norske husdyr, og omvendt. Bedre utnyttelse av landets grovfôr har lenge vært et politisk ønske, men utviklinga går den stikk motsatte veien. Forbruksmønstret av kraftfôr endrer seg markert, og denne virkeligheten må vi forholde oss til, uansett hvor politisk ukorrekt den måtte være. Strukturendringene i landbruket er mye sterkere enn mange tror. På få år har vi for eksempel fått mange flere store mjølkedrifter med behov for intensivert melkeproduksjon. De tradisjonelt grasbaserte husdyra blir mye mer avhengig av kraftfôr enn før, blant annet på grunn av det mange opplever som forfeilet rovdyrpolitikk. Ved høyere kraftfôrandel trenger disse dyra mer energirike kraftfôrblandinger, og slik øker behovet for importerte kraftfôrråvarer som mais og durra. Dette er ett av flere utviklingstrekk som folk i fôrindustrien ser. Sterk økning av fjørfekjøttproduksjonen i Norge øker også behovet for mer konsentrert kraftfôr. Grisen er en av de flinkeste i klassen til å utnytte norskproduserte kraftfôrråvarer, men også den krever endret fôrmeny etter hvert som ytelsen øker. Poenget er ikke å sette det ene husdyret opp mot det andre, men å peke på faktiske utviklingstrekk som skjer. Dette er langtidsendringer som bør være en del av bakteppet for den nye landbrukspolitiske stortingsmeldinga som nå skal skrives. Her må luftige målerklæringer vike for virkelighetsorientering og realisme. Raske strukturendringer i husdyr- og kornproduksjonen skaper helt andre utfordringer enn før.

”Bedre utnyttelse av landets grovfôrressurser har lenge vært et politisk ønske, men utviklinga går den stikk motsatte veien”