I nærheten av et krakk

I nærheten av et krakk

Når Gildes konserndirektør sier at svinekjøttmarkedet er i nærheten av et krakk, så er det alvor. Gilde er i tillegg, som markedsregulator og markedets største aktør, i en presset konkurransemessig situasjon. Da kan en ikke sitte stille og se på at den ene etter den andre forlater bondeslakteriet til fordel for andre alternativer. Derfor skal også Gildes vektgrenser opp.

Det letter naturligvis ikke markedssituasjonen, og derfor er det et paradoks at nettopp kjøttsamvirket ser seg tvunget til å gjøre det samme som de har kritisert andre slakterier for å gjøre før. Det vil bli lagt merke til i miljøer som vil markedsreguleringssystemet til livs. I denne utgaven av Svin kunne vi ha presentert teoretiske regnestykker som hadde vist utbetalingspriser ned mot, og sogar under svensk nivå, for norske svinebønder i 2007. Slik blir det naturligvis ikke, men det kan vi takke nettopp markedsreguleringen for.

Jeg har full forståelse for at Gilde nå må prioritere konkurransekraft framfor destruktiv sjølpining. Det nytter ikke lenger å snakke seg bort fra dårligere vilkår og betingelser. En må gjøre noe med dem, og da er en nødt til å akseptere at svinekjøttprodusenten er mer opptatt av de siste fem kiloene enn de 75 første. For Gildes konkurransekraft i førstehåndsmarkedet kan en vektheving sikkert virke oppkvikkende.

Samvirkeorganisasjonen trenger antakelig ikke å være best på alle priser og betingelser, og det er trolig ikke mulig heller. Men en bondeeid bedrift må være konkurransedyktig overfor sine eiere når det gjelder betingelser. Det er hele poenget med å opprette en bondeeid samvirkebedrift. Kloke bønder vet at det er mer enn kroner og øre per kilo som teller i det lange løp. Men når bøndenes produksjonsvolum øker og økonomien presses, så blir regnestykket i fjøsdøra enda viktigere.