Et varsko for distriktene

I forrige utgave av Svin fikk vi et godt men tøft bilde av struktur endringene i svineproduksjonen i Norge. Vi ser nå helt tydelig det vi har trodd ville skje med svineproduksjonen ettersom rasjonaliseringen har gått sin gang, gjennom økte konsesjonsgrenser og presset økonomi. I løpet av de siste fem årene har besetningene blitt 60 % større! Og hoveddelen av produksjonen er på Østlandet, i Trøndelag og i Rogaland, dvs. nesten 90 % av produksjonen er her. Hva betyr egentlig det tenker vel mange, er det ikke slik at vi svineprodusenter må følge utviklingen også, og det er vel bare bra når vi tenker på rasjonalisering og effektivitet at produksjonen blir konsentrert i forhold til slakteriene også? Ja det er det selvfølgelig, og landbruket må hele tiden, men innen rimelighetens grenser følge med i den naturlige utviklingen som tross alt går sin gang.

Norsvin har hele tiden vært tydelige på at vi ønsker en svineproduksjon i hele landet. Men nå kan vi kanskje stille spørsmålstegn ved om det er rett å fortsatt hevde at det er viktig med svineproduksjon i hele landet når resten av landet kun har 10% av produksjonen. Jeg mener at nettopp fordi vi nå ser så tydelig hvordan strukturutviklingen går at det fortsatt er et veldig viktig argument å ivareta «distriktsgrisen» og svineproduksjon i hele landet. Hvordan ville det bli med jordbruket langs hele kysten og Nord – Norge hvis grisen skulle forsvinne helt? Hva ville det gjøre med slakteri-strukturen i landet hvis volumet og jevne tilførsler til anleggene i distriktene forsvinner, transportkostnadene til både fôr og inntransport av dyr, når det blir færre å dele kostnadene på?

Utviklingen har nå gått så langt i en del distriktsområder at det kan synes som om det er for sent å få grisen tilbake. Desto større grunn er det nå å sikre at vi får beholde den produksjonen vi har igjen i Nord Norge og på Vestlandet.

Jeg er sikker på at det etterhvert vil bli vanskeligere og vanskeligere med husdyrproduksjon generelt i disse fra før sårbare jordbruksområdene. Jeg tror tiden snart er inne for at alle innser hvor viktig distriktsgrisen er for det totale jordbruket i landet, og jeg tror det har blitt slik i svineproduksjonen at skal man klare å bevare «distriktsgrisen » i fremtiden trengs det friske midler. Selv om det kan virke som om det er å ta et steg tilbake, tror jeg tiden er inne for å ta en diskusjon på hvordan vi skal klare dette. Jeg tror distriktsgrisen trenger økte tilskudd for å ikke tape husdyrproduksjonen helt (og jeg mener det er et samfunnsansvar).