Bogsår hos purke – hvem har skylda?

Bogsår hos purke – hvem har skylda?

Fra midten av 1950-åra har vi vært vitne til en gradvis intensivering og industrialisering av svineholdet i Europa. Norges regulerte og ikke eksportrettede produksjon til tross, har også til en viss grad måttet tilpasse seg denne utviklingen

”Det kan skapes et inntrykk av at det nesten ikke er grenser for hvor mye det er mulig å presse ei purke til å yte. At næringen på samme tid signaliserer forskrekkelse over økningen i forekomsten av bogsår indikerer skremmende mangel på biologisk innsikt”

Men å presse dyra mot deres biologiske yttergrenser, er neppe forenlig med bærekraftig utvikling. I tillegg har næringen fått nye utfordringer relatert til dyreetikk. Tiden da dyreeier/røkter selv definerte og praktiserte dyrevelferden er forbi. Forbrukerens holdninger påvirker etterspørselen. Det er flere indikasjoner på at næringen ikke er på lag med naturen, jamfør nye virussjukdommer som dukker opp ca. hvert 10. år, MMA, stereotyp adferd, klauvproblemer, halebiting etc. Tilsyn med dyrehold ivaretas av Mattilsynet. Men i tråd med byråkratisk tankegang reflekteres det for lite over sammenhenger, for eksempel at forhold inspektørene møter ute, i stor grad kan være resultat av tidligere forvaltnings-, organisasjons- og næringsmessige grep som kan gjøre det vanskelig for dyreeier å etterkomme pålegg på kort sikt. Bogsår er en lidelse relatert til moderne intensiv drift, og problemet har økt sterkt de siste årene. Tilstanden er smertefull for dyra, og dermed et velferdferdsproblem. For dyreeier betyr den produksjonstap, og for næringen dårlig reklame.

Definisjon

Skulderknuten er en utvekst på bogbladet. Bogbladet til purke har bare et tynt muskellag på utsida. En stor del av dyras vekt hviler på skulderknuten når dyret ligger i flatsides. Når denne ligger mot hardt underlag, vil det lett kunne oppstå ischemi (dårlig blodsirkulasjon) i huden over knuten med varierende grad av sårdannelse som resultat.

Forekomst

Omfanget av bogsår har økt betydelig de siste årene. I en svensk undersøkelse (Svenska Pig nr. 42 2009) hadde 34 % av purkene en form for bogsår ; i en tilsvarende dansk 38 %. En norsk undersøkelse fra 1975 – 77 (undersøkelse av patologiske forandringer hos slakta purker) viste en forekomst av liggesår på 1,1 %, mens en tilsvarende dansk undersøkelse fra 2003 viste en forekomst på 12,4 %. En norsk undersøkelse av purker til slakt viser fra 2004 til 2008 en økning i forekomst av alle grader av bogsår fra 10,1 til 21,3 %. Forekomsten av bogsår er lavest i slutten av gjeldperioden, og høyest ved slutten av laktasjonen. Det er registrert store forskjeller i forekomst mellom besetninger.

Risikofaktorer

Når det gjelder risikofaktorer for bogsår skiller en mellom purkefaktorer (hold, bein, kroppsstørrelse, alder, MMA, arv etc.) og besetningsfaktorer (golvtype, underlag, bingetype etc) . Den negative utviklingen startet trolig først med at betong ble tatt i bruk som golvmateriale i grisehus. Nye innredningstyper har begrenset purkenes muligheter til å bevege seg, og nye utgjødslingssystemer har begrenset bruken av strø i bingene. Seleksjonspresset for ytelse har også økt hele tiden. Dagens avlsmål viser at denne trenden fortsetter med full styrke: Produksjon (alder/vekt 3 uker) 20 %; slaktekvalitet (kjøtt%) 22 %; kullstørrelse (levendefødte) 23 %; morsevne (spenetall, kullvekt) 15 % for å nevne de viktigste. En konsekvens: Mens purkene tidligere hadde et solid spekklag som både kunne fungere som polster og buffer mot dårligere tider, er dette nå nesten helt avlet vekk. Likevel kreves det i dag større evne til omstilling en noen gang av ei god purke. Hun må levere minst 28 levendefødte unger per år, må melke tilsvarende ei god ku, og hun må i løpet av vel ei uke etter grisingen evne å oppta minimum 10 Fe. Likevel er ikke dette fôropptaket nok til å dekke tapet ved melkeproduksjonen, så den må også takle å tape opp mot 20 % av kroppsvekta i dieperioden. Videre må den, helst i løpet av første uke etter avvenningen vise god brunst, bedekkes og bli drektig, og endelig må den evne å regenerere fort både holdmessig og fysisk, og slik at den er «fit for fight» til neste runde. Det er innlysende at det ikke er alle gitt å henge med på et slikt kjør, og avmagring, vonde bein, skader, infeksjonssjukdommer, tidlig utsjalting etc. kan bli resultatet. I dieperioden vil purka ligge flatsides en stor del av tida dels på grunn av diingen, men dels også for å kvitte seg med overskuddsvarme, særlig i den varme årstida jfr. høyt stoffskifte. Kald, litt fuktig betong vil være den beste varmeavlederen her. Dette kombinert med tap av kroppsvekt er trolig den viktigste enkelfaktoren med hensyn til risiko for bogsår.

Vurdering og tiltak

Med den økende industrikapitalistiske tilnærming som en har sett innen svinenæringen, kan det gis et inntrykk at det nesten ikke er noen grenser for hva det er mulig å presse ei purke til å yte ( jfr. det danske fagmagasinet Svin nr.6/2009 > 33 fravente for ungpurker). At næringen på samme tid signaliserer forskrekkelse over økningen i forekomsten av bogsår indikerer skremmende mangel på biologisk innsikt. Det er imidlertid lite sannsynlig at næringen vil/kan reversere dagens produksjons- og effektivitetskrav. Grisen er opprinnelig tilpasset et liv i skogsterreng, der mye tid ble brukt til å rote i jorda. Den myke klauvsålen er tilpasset et forholdsvis mykt underlag. Dette kan etterlignes ved å bruke djupstrø eller talle som underlag. Mange bruker dette daglig i gjeldpurkeavdelingene. Dette fungerer godt, siden voksne purker tilbringer ca 70 % av tida her. Klauvsprekker, bogsår og lignende de har pådratt seg i dieperioden får optimale muligheter til å avhele. Purkene vil også komme i bedre fysisk form, ha bedre trivsel og dermed takle oppholdet i fødebingen bedre. Dersom vi mener noe med dyrevelferd, er et pålegg om slikt underlag i gjeldpurkeavdelingene en forutsetning. Et lignende krav i fødebingene vil være både vanskelig og svært ressurskrevende. Innlegget er noe forkortet. Red.