Og nå som ’n nesten var avvent……………

Dere har sikkert hørt historien om bonden som synes hesten sin åt for mye og var alt for dyr i drift. Han var glad i hesten, og hadde stor nytte av den, men kostnadene ved den tynget og bekymret ham. Så fant han ut at han kanskje kunne venne den av med å spise, hvis han bare tok det trinnvis og sakte. Derfor satte han i gang og ga hesten litt mindre for, dag for dag. Han synes prosjektet virket lovende, helt til han en dag kom ned i stallen og fant hesten død. ”Det var da som pokker, og akkurat nå som den nesten var avvent ’a gitt!”, sa bonden.

Jeg vet ikke hvorfor denne historien renner meg i hu akkurat nå i disse tider med ny jordbruksavtale og ny stortingsmelding om norsk mat- og landbrukspolitikk under utarbeidelse. Eller jo, det er jo nettopp fordi den historien ligner litt på den landbrukspolitikken som i praksis blir ført her i landet, så klart.

Det er faktisk økende oppslutning og forståelse for et aktivt og disktriksmessig sterkt jordbruk her i landet. Dette både i befolkningen flest og blant politikerne. I Soria Moria-erklæringen står det for eksempel å lese at man skal utvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket. Videre at man skal sikre et landbruk med variert bruksstruktur gjennom en klar distriktsprofil, for å nevne noe.

Likevel er det en realitet at over halvparten av de norske svineprodusentene har sluttet i løpet av de ti siste årene. Tilsvarende utviklingstrekk er å finne i praktisk talt samtlige av de øvrige produksjoner i landbruket. I praksis er det i norsk landbruk skjedd en omstilling de siste tiår som man ikke finner maken til i noen annen næring. Sakte men sikkert ”avvenner man hesten”. Dette skjer i det stille uten stor ståhei, i motsetning til når det for eksempel legges ned et skipsverft eller en nærbutikk i lokalsamfunnet.

Noen har etter hvert begynt å bekymre seg for hvordan det etter hvert vil bli seende ut på bygdene våre når man hverken evner eller vil holde ved like store, engang så vakre røde låver og flotte hvite våningshus, ganske så uhensiktsmessige for både moderne gårdsdrift og for et økonomisk familieliv. For forfallet har allerede begynt å komme. Og dette vil, uten et reelt inntektsløft i landbruket, øke på i fart og omfang i årene fremover.

Derfor må ”avvenningslinjen” som praktiseres i lys av dagens stortingsmelding om mat og landbruk, byttes ut med politikk som legger til rette for at norske bønder må få et løft inntektsmessig på linje med øvrig ansatte i næringslivet.

I skrivende stund er det ikke avklart om bondeorganisasjonene velger å bryte med regjeringen eller forhandle på basis av statens tilbud. Okke som vil jeg påstå at det er trekk ved statens tilbud som ligner på straffereaksjoner overfor en næring som febrilsk prøver tilpasse seg en stadig tøffere framtid. Jeg tenker på reduksjonen i dyretallsstøtte generelt, og ikke minst på forslaget om å redusere dyretallstøtten spesielt i Jærdistriktet. Reduksjon i Nord-Norge-tilskuddet virker også som et tilsvar på at organisasjonene strekker seg langt på fellesskapets alter for å betale likt til sine produsenter, enten de holder til her eller der.

Gledelig for norske svineprodusenter er det at det ser ut til at det gis rom for økt målpris. Noe annet hadde vært en skandale. Dette i lys av de kostnadsøkningene man har hatt, spesielt på kraftfôr. At målprisene også kan tas ut i markedet bør det ikke herske noen som helst tvil om. Så må næringa på kammerset gjennom omsetningsavgift og markedsregulerende tiltak raskt få en svineproduksjon i balanse. For marginene til å tåle dyr overproduksjon finnes ikke lenger! Til det er den norske svinenæringa for nære det stadiet som vi innledningsvis skrev at hesten var i; nemlig ”nesten avvent…….!”

Rolf Ole Tomter