40 år med tidsskrift om svin

I januar 2006 er det 40 år siden Svins forløper så dagens lys. Det hele startet nærmest som en stensil, et meldingsblad på seks til 14 sider som kom ut fire ganger i året i et opplag på 350 eksemplarer.

40 år med tidsskrift om svin

Fra starten av var Norsk Svineavlslags virksomhet forholdsvis beskjeden. Det var trass alt et begrenset antall personer som virksomheten omfattet. De viktigste var foredlingsbesetningene og seminbrukerne. Etter hvert som unggrismålingene grep om seg, fikk både foredlingsbesetninger og vanlige besetninger regelmessig besøk av unggrismålerne, som orienterte om hva som skjedde på Hamar. Møter ute i lokal- og fylkeslag kom i gang, og telefon og post ble selvsagt også brukt for å bringe informasjon ut til medlemmene og innspill tilbake.

MELDINGSBLAD

På årsmøtet i Norsk Svineavlslag i 1961 ble det fremmet ønske om at laget burde få sitt eget meldingsblad. Likevel gikk det noen år før ideen om et meldingsblad ble realisert. I 1966 kom første nummer av Norsk Svineavlslags meldingsblad ut. Det var konsulent Svein Overskott som sto for det praktiske arbeidet med å få satt ut i livet ideen om et meldingsblad. Det var fra starten av et stensilert rundskriv på 10 sider. I det første bladet skriver nyvalgt styreformann Thorbjørn Sagbakken, at årsmøtet i Norsk Svineavlslag flere ganger har uttrykt ønske om å få et eget meldingsblad. Han skriver videre, at:

«Vårt jordbruk er fra før godt dekket med tidsskrifter, og det blir ofte diskutert muligheter for å slå sammen noen av dem. I denne situasjon vil ikke Norsk Svineavlslag gå til utgivelse av et nytt tidsskrift, vi håper de bestående blad fortsatt vil bringe aktuelt og informativt stoff fra svineholdet. Imidlertid føler vi at det er behov for sterkere intern kontakt innen Svineavlslaget. For å avhjelpe dette, vil vi med jevne mellomrom sende ut et stensilert meldingsblad med informasjoner til våre fylkes- og lokallag, foredlingsbesetninger m.v.»

Han benytter også anledningen til å berømme Felleskjøpet Oslo for godt samarbeid. Spesielt nevner han den nye rånetestingsstasjonen på Bjørke, som Felleskjøpet nettopp har bygd, og han viser også til det nære samarbeidet laget har med slakterisamvirket.

Dette første nummer av meldingsbladet tok for seg mange praktiske ting, som magesjuke, rengjøring og reparasjoner i grisehuset, om E-vitamin og selen i grisefôret m.v. Her er det skrevet om Brevbørsen, som laget planlegger å ta i bruk for omsetning av råner, om inntak av nye puljer på Bjørke, om resultater fra avkastningskontrollen, og om plasseringen av seminråner. Det er interessant å lese at det per 20/3-66 er 7 seminråner pluss tre til utprøving på Kjellerholen, seks på Stensby, og fire på Molde Oksestasjon.

Selv om formann Sagbakken mente at det ikke var behov for noe nytt tidsskrift i landbruket, utviklet meldingsbladet seg gjennom Svineavlsnytt og senere Svin til å bli svineprodusentenes viktigste grisefaglige informasjonskilde.

I 1966 kom meldingsbladet ut fire ganger med 6-14 sider i hver utgivelse. Opplaget var 350 eks. Etter hvert økte antall sider per utgivelse, men antall utgivelser var det samme. Innholdet avspeilet hva Norsk Svineavlslag og svineprodusentene var opptatt av den gangen; fôring og stell, vask og desinfeksjon, skabbehandling, sorteringsregler for primagris, resultater fra unggrismålingene, hvilke råner som stod i semin, livdyromsetning osv.

SVINEAVLSNYTT

Fra nr. 1 i 1970 fikk Norsk Svineavlslags Meldingsblad navnet Svineavlsnytt, et navn som ble kjent og kjært gjennom 32 år. Samtidig med at navnet Svineavlsnytt ble lansert, fikk også bladet et omslag med bilde på forsiden. Tidligere var det bare en bunke stensilerte ark som var stiftet sammen. På forsiden av nummer 1 i 1970 var ordet «Svin» i Svineavlsnytt erstattet med tegning av en gris. Dette ville ikke Postverket godkjenne.

«Vi kan ikke gå rundt og løse rebuser», sa de.

I nummer 2 var derfor tegningen av en gris supplert med ordet Svine, slik at det var forståelig også for Postverkets ansatte, at det var tidsskriftet Svineavlsnytt de hadde i hånden. Fra 1968 var det mulig å abonnere på Svineavlsnytt, og årskontingenten var kr 10 per år med fire utgivelser i året. Annonser kom også etter hvert, men ennå i beskjedent omfang. Det var også tilløp til litt bruk av farger i bladet, men stort sett bare en farge i tillegg til sort. Ennå gikk det mange år før fire farger ble tatt i bruk, først på forsiden, senere gjennom hele tidsskriftet.

Det var et tynt «tidsskrift» som så dagens lys i 1970. Det første nummer var på kun 11 sider, men det inneholdt viktig informasjon og det hadde bilder, også inni. Det inneholdt ikke minst stoff om 70-årenes svineavl. Fra 15. oktober dette året måtte nemlig alle unggrismålte dyr ha helsøskentest. Norsk Svineavlslag overtok nå driften av de tidligere avkastningskontrollstasjonene, og stasjonen på Bjørke måtte ominnredes i forbindelse med overgangen til det nye avlsopplegget.

Svein Overskott var som nevnt redaktør for meldingsbladet fra starten i 1966, og han var også redaktør av Svineavlsnytt dette første året. I 1971 delte han og Arnulf Jensen redaktøransvaret. Fra og med 1972 og 30 år framover var Arnulf Jensen redaktør for Svineavlsnytt.

Svineavlsnytt hadde i 1971 et opplag på ca 2500 eksemplarer, og det økte utover i 1970- og ’80-årene. Innholdsmessig ble bladet etter hvert mer allsidig. Med små ressurser gjorde det sitt beste for å belyse de ting som var av vesentlig faglig betydning for leserne, gjerne gjennom reportasjer fra bingegolvet. Også informasjon fra Norsk Svineavlslag ut til leserne var viktig. Ikke minst i disse årene da det stadig skjedde utvikling av avlsopplegget og semin skapte nye utfordringer.

Det ble stadig flere ønsker fra annonsørene om å få benytte farger i annonsene, og dette ble satt i verk fra 1978. I 1979 ble Svineavlsnytt opptatt som medlem av Den Norske Fagpresses Forening, som på dette tidspunktet hadde ca 135 fagblad som medlemmer og et samlet opplag på 1,5 mill. eksemplarer.

Styret i Norsk Svineavlslag diskuterte flere ganger om ikke «et så godt blad som Svineavlsnytt» burde gå til alle medlemmer. Konklusjonen var alltid at tidsskriftet var så verdifullt for svineprodusentene at de burde kunne betale for det. Dessuten hadde man her en god kontroll på hvor godt fornøyd abonnentene var med bladet. Så lenge de ønsket å abonnere på tidsskriftet, var det en god pekepinn på at det inneholdt matnyttig stoff for dem.

Og Svineavlsnytt ble godt mottatt. I 1985 hadde tidsskriftet et opplag ifølge Fagpressens Mediakontroll på hele 8 809 eksemplarer, med et gjennomsnittlig sidetall på 70. Styret hadde gjentatte ganger vurdert flere utgivelser per år av tidsskriftet for å gjøre innholdet mer aktuelt samtidig som sidetallet kunne reduseres. Ut fra arbeidsmessige forhold for redaksjonen, som i alle år besto av en mann, redaktøren pluss nødvendig sekretærhjelp, ble det ikke noe av dette.

I 1987 ga likevel styret grønt lys for å utvide antall utgivelser per år til 5, og i 1989 til 6 utgivelser per år. Nesten 60 % av svineprodusentene var nå abonnenter på Svineavlsnytt, men målet var 90 % i 1995. I 1992 fikk Svineavlsnytt 8 utgivelser, og i 1995 kom det med 10 utgivelser.

Utover i 1990-årene gikk abonnementstallet for Svineavlsnytt nedover. Dette hadde sammenheng med at antall svineprodusenter var i rask reduksjon. Oppkjøpsrunder for purker og kravet om ombygging til løsdrift for purker var årsaker til dette.

Mange har gjennom årene sett på Svineavlsnytt som et av de beste landbrukstidsskrifter i Norge. Aktuelt, matnyttig stoff med mange reportasjer fra vanlig svineproduksjon har vært kjennetegnet. Layout av høy kvalitet har preget tidsskriftet. Som en anerkjennelse for dette ble Svineavlsnytt i 1994 tildelt Fagpressens pris for «Årets forside».

Det kostet å utgi et tidsskrift som Svineavlsnytt, og inntektskildene var abonnement og annonser. Utover i 1970- årene økte annonsemengden sjøl om det var magre tider for annonsørene, og annonseinntektene bidro snart med ca. halvparten av inntektene.

I 1994 ble redaksjonen i Svineavlsnytt utvidet med en halv stilling da Marianne Røhme ble ansatt i kombinert stilling som journalist og informasjonsmedarbeider. I 1997 vedtok styret innføring av redaktørplakaten i Svineavlsnytt. Dette ga tidsskriftet mulighet for å utvikle journalistikken og gå mer i dybden på enkelte temaer, noe som ble enda mer utpreget fra 2001, da Tore Mælumsæter ble ny redaktør for bladet.

SVIN

Fra nummer 1 i 2002 ble navnet på Svineavlsnytt endret til Svin. Bladet er nå inne i sin 41. årgang.