Stikkord:
25 bruk produserer 75 prosent av svinekjøttet
Litauen produserer litt færre slaktegriser enn her hjemme, og mange produsenter er små. Ei purke eller et par slaktegriser i hagen er ikke uvanlig. Men volumproduksjonen domineres av noen få og store produsenter.
25 bruk produserer 75 prosent av svinekjøttet
Litauen produserer litt færre slaktegriser enn her hjemme, og mange produsenter er små. Ei purke eller et par slaktegriser i hagen er ikke uvanlig. Men volumproduksjonen domineres av noen få og store produsenter.
– Ja, vi regner med at 25 av de største svinebrukene her til lands står for tre fjerdedeler av den samlede produksjonen av svinekjøtt. Så konsentrasjonen er ganske stor, sier Jolanta Bastiené.
Hun er direktør i den litauiske svineprodusentorganisasjonen Lietuvos Kiauliu Augintoju Asociacija (LKAA), som ble startet i 1996. Den omfatter både produsenter og avlsselskaper. Ofte er det snakk om store private aksjeselskaper, hvor eierne har aksjer også i slakteriselskaper og supermarkeder, hvor de er på plass med egne varemerker i hyllene.
Det er helt vanlig at svineprodusentene også dyrker sitt eget fôr, og maler og blander det på mindre gårdsmøller. Premikser kjøpes utenfra. Fra vesteuropeiske land kan det importeres fôrmidler av god kvalitet, men til høy pris. Noen importerer soya og mais fra Ukraina. Her er prisene lavere, men kvaliteten er variabel.
Seminprosenten i Litauen ligger på cirka 80, og alle de største bruker semin.
FÅ, STORE PRODUSENTER
Svineprodusentforeningen er med andre ord ganske ung. Men det er ikke først og fremst derfor at foreningen ikke teller mer enn 73 medlemmer. Det skyldes rett og slett at den profesjonelle svineproduksjonen i Litauen er sterkt konsentrert om få personer, selskaper og gardsbruk.
Bastiené anslår at om lag 3000 produserer gris i større eller mindre skala i Litauen, fortrinnsvis mindre. Det er ikke uvanlig å ha en gris eller to i hagen og bakgården.
– Men det er ikke mer enn om lag 100 som produserer gris for salg til slakteri, sier hun.
Det bor om lag 3,5 millioner mennesker i Litauen. Årlig produseres det cirka 1,2 millioner slaktegriser i landet, og dette er om lag 75 prosent av det som forbrukes av svinekjøtt i Litauen. Resten importeres, og det som bekymrer svineprodusentene i Litauen er at importen har vokst de siste åra. Svinekjøtt importeres for eksempel fra Danmark og Polen. Fra Polen kommer det også levende griser inn til Litauen. Men Litauen er den klart største svinekjøttprodusenten av de tre baltiske statene.
UNGE SELSKAPER
De fleste svineproduksjonsselskapene ble etablert i 1990–92. De ble dannet rett etter at Litauen ble selvstendig (1989), og det ble åpnet adgang til å kjøpe statlige selskaper, bygge nye svinefarmer osv.
– Er det mange utlendinger som har slått seg ned som primærprodusenter i Litauen?
– De fleste produsentene er litauere. Men det er også noen utlendinger som har slått seg ned her, for eksempel seks danske produsenter som til sammen produserer 120–130 000 slaktegriser i året, forteller Jolanta Bastiené.
HVERKEN SINTE ELLER GLADE
– Hva er svineprodusentenes hovedproblem nå?
– Den 1. mai 2004 ble som kjent Litauen medlem av EU, og alle grenser åpnet seg. Vi fryktet dette, og så for oss en flom av utenlandsk kjøtt til landet. Men det gikk ikke så galt som vi hadde fryktet. I dag får svineprodusentene EU-pris på kjøttet (1,36 euro per kg slaktevekt da samtalen fant sted), og det er lavere enn før, men ikke veldig mye lavere. Tidligere fikk vi betalt etter levendevekt, men nå avregnes vi etter SEUROP-systemet per kilo slaktevekt.
– Så produsentene er brukbart fornøyd med prisen?
– Vi kan vel si at de fleste synes den er grei. Produsentene er verken veldig glade eller sinte i øyeblikket. Kornprisene gikk også ned da vi kom inn i EU, men på den positive siden har jo fôret også blitt billigere. Og premikser kjøpes ganske greit og rimelig fra andre land. Alt kornet som brukes dyrker vi her hjemme. Litauen eksporterer faktisk matkorn til Afrika, Hviterussland og Latvia.
– Gis det EU-støtte til investeringer i svineproduksjonen?
– Gjennom strukturprogrammet Sapard kunne selskaper fram til 1. mai 2004 få inntil 50 prosent EU-støtte. Og de fem siste åra har de store svineproduksjonsselskapene investert 4–5 millioner Litas (10–13 millioner NOK), hvorav halvparten har kommet i form av EU-støtte. Det investeres først og fremst i ny innredning og ny teknologi, for eksempel på fôrings- og gjødselsiden. Vi må ha gjødseltanker og kummer, og de skal tildekkes innen 2008. Vi kan ikke spre mer enn 170 kilo netto nitrogen per hektar. Vi må også renovere mange grisehus for å tilpasse oss EUs regler for dyrevelferd, sier Jolanta Bastiené.