Bildet: Ingrid Marie Håkenåsen med en av bidragsyterne i forskningen hennes på armen. Foto: Gunn Evy Auestad

Svin nr. 8 – 2022

Janne Karin Brodin, NMBU

Gjær er lett å fordøye og passer derfor godt som proteinkilde i dyrefôr. Kjøtt er en verdifull proteinkilde i det norske kostholdet, men i Norge har vi ikke nok dyrkbare landarealer til at vi kan produsere alt det proteinet vi behøver til dyrefôr. Derfor er vi avhengig av å importere proteinrike fôringredienser, som soya og raps.

Ser etter alternative proteinkilder
En av de få mulighetene vi har for å øke matsikkerheten og graden av selvforsyning er derfor gjennom å utvikle alternative proteinkilder som ikke opptar landarealene som vi bruker til å produsere menneskemat.

Forskere i prosjektet Foods of Norway har i flere år prøvd ut proteinkilder som verken behøver landareal, er avhengig av sol, vær eller daglengde. Gjær produsert på sukker fra trevirke og fluelarver dyrket på matavfall er to lovende alternativer.

Grisene likte det nye fôret
Stipendiat Ingrid Marie Håkenåsen har i sin forskning gjort forsøk med gjæren Cyberlindera jadinii og larver av svarte soldatfluer (black soldier fly larvae – BSFL) som alternative proteinkilder. Begge er produsert på fornybare ressurser.

I det første forsøket ble hele 40 prosent av proteinet i fôret til smågrisene, som i utgangpunktet besto av soyamel, potetproteinkonsentrat, fiskemel og raps, byttet ut med såkalt høyverdig protein fra gjær.

At proteinet er høyverdig betyr at sammensetningen av aminosyrene i proteinet passer godt til behovet grisen har. Grisene likte fôret godt, fôropptaket og proteinfordøyeligheten var god.

– Faktisk økte fordøyeligheten av gjærproteinet sammenlignet med de andre proteiningrediensene i fôret, sier Håkenåsen.

Fikk bedre tarmhelse
Overgangen ved avvenning fra mors melk og til bare kraftfôr kan gi diare hos smågrisen. De pleier å bruke rundt to uker på å tilpasse seg den nye tilværelsen, med størst utfordringer den første uken.

Avvenning er stressende for smågrisen. De har ikke lenger tilgang til melk fra mor, og kanskje flyttes de også til en ny binge og blandes med andre ukjente griser. Derfor tar det noen dager før de begynner å spise ordentlig.

Kombinasjonen av stress og lite matinntak fører til midlertidige ødeleggelser i tarmen og kan gi dem diaré.

– Men det viste seg at de grisene som fikk gjær i fôret, hadde kortere periode med problemer i tarmen, sier Håkenåsen.

Hva er det med gjæret som bedrer tarmhelsen?
Det er komponentene i gjærcellene som fører til den gode effekten på tarmhelsen. Celleveggen inneholder blant annet spesielle fiber (beta-­glukaner) som kan styrke immunsystemet.

Cellene består også av aminosyrer og nukleotider, som er byggemateriale i alle levende celler.
Og gjær har en veldig god og hensiktsmessig sammensetning av aminosyrer, og i tillegg et høyt innhold av nukleotider. Det gjør at tarmcellene har god tilgang på viktige næringsstoffer. Og det kommer godt med, fordi cellene i tarmen deler seg veldig raskt, og har behov for mye næringsstoff.

Hvilke typer av aminosyrer og mengden av nukleotider som finnes i det som blir spist har betydning for hvor lett det er for cellene i tarmen å nyttiggjøre seg av aminosyrene og nukleotidene når de bygger nye celler.

Og forsøket til Håkenåsen viste at tarmhelsen til grisungene ble påvirket av det de spiste.

– Grisene som fikk fôret med gjær, hadde mindre uheldige immunreaksjoner, bedre fordøyelse, og de uheldige reaksjonene varte i kortere tid enn hos de som fikk vanlig fôr, sier Håkenåsen.

Bruker sukker som ikke kan brukes til mat
Verdens matressurser er begrenset, og et viktig poeng for mange er at husdyr ikke skal spise noe som mennesker kan spise, som soya og korn. Men mennesker kan ikke spise cellulose, og vi tåler heller ikke å spise mye protein fra gjær, slik som grisen kan. Da blir vi syke.

Sukkeret som gjæret vokser på, er utvunnet av cellulose fra norsk gran. Vi mennesker kan ikke spise verken sukkeret eller gjæren, men vi kan spise grisen. Cellulosesukkeret er altså en ressurs som vi mennesker ikke kan benytte oss av før den har vært på en omvei gjennom gjæren og grisen. Derfor kalles cellulosesukkeret andre generasjons sukker.

– Det er en kortreist og fornybar proteinkilde som kan introduseres i matkjeden vår gjennom denne prosessen, og uten å være i konkurranse med produksjon av menneskemat, sier Håkenåsen.

Insektsmel i sirkulær bioøkonomi
I forsøket med fluelarvene ble de først viderebehandlet til insektmel, som så ble byttet ut med proteinet i fôret akkurat som i gjærforsøket. Larvene har vokst og fått sin næring fra biprodukter fra landbruket, som for eksempel potetskall fra foredlingsfabrikk og andre avfallsprodukter i matproduksjonen.

Larvene som ble brukt i forsøket, spiste en blanding av hvetekim, et biprodukt fra produksjon av hvetemel, og grønnsaker som ikke var egnet for butikkene.

– Denne proteinproduksjonen bidrar dermed til sirkulær bioøkonomi, sier Håkenåsen.

I forsøket med insektsmelet byttet Håkenåsen ut opptil 40 prosent av proteinet. Resultatene viste at da grisene fikk den største mengden insektsmel i fôret, så gikk fordøyeligheten av protein noe ned. Insektmelet inneholder kitin, som er en bestanddel i skjelettet til larvene, og som er vanskeligere å fordøye.

Må testes ut under norske forutsetninger
Forskerne ved NMBU er ikke de eneste i verden som forsker på gjær og insektsmel.

– Selv om det finnes forskningsresultater fra insektsmel fra for eksempel USA, må vi gjennomføre forsøk under norske forhold og med norske dyr. Både forholdene i grisefjøset, genetikken til grisene og fôret er annerledes andre steder i verden, sier Håkenåsen.

Fremtidige utfordringer
Klimaendringer med tørke og krigen i Ukraina har vist oss at det ikke lenger er selvsagt å bare kjøpe det vi ikke kan produsere selv fra andre steder i verden. Dette kan bli enda vanskeligere i frem­tiden.

– Derfor er det helt nødvendig å tenke alternativt for å produsere mer av det proteinet vi trenger i matproduksjonen vår når det ikke er nok landareal til å dyrke i Norge, sier Håkenåsen.