12,7 avvente i Rakkestad

12,7 avvente i Rakkestad

Med 13,5 levendefødte og 12,7 avvente smågris er Per Buer og Solveig Fossers besetning i Rakkestad kåret til Norges beste satellittbesetning i 2012.

Vi er på Buer i Os i Rakkestad, der hvor Rakkestadelva i Østfold svinger seg ned mot Glomma. Her holder Solveig Fosser og Per Buer til. De nærmer seg pensjonsalderen, men ble i år kåret til eiere av landets beste satellittbesetning.

– Vi var faktisk enda litt bedre i 2011 med 12,9 avvente, men det er først de siste årene vi har fått veldig gode resultater, sier Per. Gården er med i Stampen purkering og har vært satellitt i 13 år. Hver åttende uke får de 32 griseklare purker.

Prioriterer grising

-Vi har døgnvakt noen dager under grising og prioriterer å være tilstede da. I praksis foregår det slik at Solveig omtrent bor i grisehuset på dagtid, mens Per tar nattevaktene.

– Jeg har stående ei seng der slik at det blir litt søvn innimellom, forklarer Per. Oppfølging av grisungene første døgnet har også topp prioritet. De fem-seks førstefødte stenges inn i smågrishjørnet slik at alle får råmelk. Slappe grisunger får druesukker eller råmelk i munnen gjennom ei sprøyte.

– Vi er også veldig nøye med å slipe tennene til alle grisungene, og gir samtidig normalt jern i form av pasta, sier Solveig. Dette skjer  etter cirka 12 timer.  

Kullutjevning og tåteflaske

Neste bud er kullutjevning.

– Her prøver vi å sette sammen jevne grisunger. Det betyr at vi ser på størrelsen til grisungene og ser også an purkene, sier Solveig. Men uansett så blir det noen tapere.

– Av nærmere 400 grisunger blir det vanligvis seks til ti grisunger vi følger opp med tåteflaske og råmelk fra en melkeprodusent i nærheten, forklarer Solveig. De har altså ikke mambo og automatisk opplegg for dette, men sverger til tåteflaska. Fra melkenaboen får de altså råmelk som de lagrer i fryseren. Solveig tar fram ei tåteflaske fra lomma og roper «gisse, gisse, giss». Fra smågrishjørnet i bingen kommer den minste grisungen fram og løper bort til Solveig.

– Den kommer når den skjønner det er melk. Normalt får de melk bare et par dager, men denne har fått over ei uke, smiler Solveig. Som satellittbesetning savner de muligheten til ammepurke. Noen ganger setter de taperne sammen i egen binge og gir melk i egen tro. Av og til avvenner de et kull med store grisunger tidlig, og setter denne purka på tapergrisungene.

 – Ofte skulle en ikke tro det, men som regel går det greit å få fart på taperne også, sier Per. Et annet triks Solveig bruker til «tapergjengen» er hjemmelagd havregrøt.

Vann, jern og ferie

Grisehuset på Buer har eget vannopplegg til smågrisen der det tilsettes flytende jern.

– Det er noe vi har tro på, sier Per. De bruker jern i fem liters kanner fra Normin som koples på anlegget. Ellers passer de på at all grisen har god tilgang til vann. Her har purkene storfenipler som gir rikelig med vann. Og smågrisen får vann med ewolytt i egen tro første døgn etter grising. Ved avvenning sørger de også for at det er lett tilgjengelig vann til smågrisen.

– Vi passer på at det hele tiden er vann i troa, og grisen får veldig sjelden magesjuke, forklarer Solveig.  Begge tror et godt resultat i grisehuset henger sammen med gode rutinger på små detaljer. Men bortsett fra det tror hverken Solveig eller Per at de er mer i grisehuset enn andre. De drar for eksempel ofte på turer. Tidligere hadde de motorsykkel og dro land og strand rundt.

 – Nå har vi blitt så gamle at vi har bobil i stedet. I slutten av mai drar vi til Bornholm, men da kjører vi personbil og bor på pensjonat sammen med venner, forteller Per. Men når det er grising holder de seg alltid hjemme på Buer.