10 000 purker i ring

Purkeringene har slått rot. Snart går hver åttende årspurke i en av landets 13 purkeringer. 150 svineprodusenter har med andre ord gjennomført en aldri så liten revolusjon i næringa. Det tror jeg vi skal være glade for. Deltakelse i purkeringer passer ikke alle, men kan være én måte å møte framtida på. Mange har hatt gode erfaringer. Derfor har vel også interessen for produksjonsformen økt. Men det finnes også erfaringer som viser at purkeringene kan være sårbare. Vi ser derfor at mange enkeltprodusenter har valgt å utvikle eksisterende produksjon, ofte på kreative og framtidsorienterte måter.

Medlemmene i en purkering blir effektive. Det er lett å forstå at dette bekymrer mange. Men det blir for enkelt å skylde på purkeringene når overproduksjonen skal forklares. Også slakteriene har fått mye kjeft. Av og til høres det nesten ut som om det er de som har startet dem. Slik er det jo ikke. Jeg synes faktisk det er slakterienes oppgave å støtte enkeltprodusenter som er villige til å satse skjorta for å gå nye veier. I praksis har slakteriene gjort det, også i forhold til enkeltprodusenter som utvikler svineproduksjonen sin på tradisjonelt vis.

Uansett hvordan en snur og vender på dette, den som har signert lånepapirene står ansvarlig overfor banken. Det faktum at hele åtte planlagte purkeringer av forskjellige grunner er lagt på is, permanent eller midlertidig, forteller antakelig det meste. De som har prøvd, men latt være, har antakelig en nokså realistisk forestilling om hva som kreves for å starte og drive en vellykket purkering. Det er ikke lite.