Viktigere enn viktigst!

I disse dager tar forslag til ny markedsordning for egg og kjøtt sakte men sikkert form. En bredt sammensatt arbeidsgruppe med representanter fra faglaga i landbruket, kjøttindustrien, handelen og ikke minst representanter for hele tre departementer, har siden i sommer jobbet med en gjennomgang av markedsordningen for egg og kjøtt.

Dette er et arbeid som ble nedfelt i protokoll fra årets jordbruksforhandlinger. Siktemålet er å redusere AMS (gul støtte eller ”boks”) og etablere en mer fleksibel prisdannelse. Samtidig heter det seg at framtidig løsning må bidra til å gjennomføre landbrukspolitikken i tråd med vedtatte mål og retningslinjer. Likeså skal endringer i markedsordingene kunne gjennomføres allerede fra 1. juli 2009.

Hele arbeidet er initiert av den realitet at vi i landbruket stanger hodet i taket i forhold til vår maksimale ramme for gul støtte (AMS) på 11, 449 milliarder kroner, jfr. eksisterende WTO-avtale. Derfor må WTO-kompatible løsninger utmeisles – og det lyt som sagt skje fort!

Jeg erfarer at denne arbeidsgruppen så langt jobber godt og konstruktivt. Dette er gledelig, sett i lys av at temaet på sikt er så viktig for norske kjøtt- og eggprodusenter at enkeltvise gode eller dårlige jordbruksoppgjør nærmest blir ubetydelige i forhold til konstruksjonen av en framtidig markedsordning!

Dagens markedsordning har i prinsipp vært mer eller mindre uforandret siden den så dagens lys i kjølevannet av omsetningsloven av 1930. Markedsordningen har så langt vært bærebjelken i det å kunne balansere et marked og sikre stabile priser i tråd med de årlige jordbruksavtaler på kjøtt og egg til gavn for norske forbrukere og bønder.

Jeg skrev en gang tidligere i Svin om markedsordningen og brukte begrepet ”endre – for å bevare”. Slik jeg opplever arbeidet i arbeidsgruppen, er viktige hjørnesteiner for en framtidig ordning slått solid fast i mandatet. Man må endre ordningene for å bevare de gode intensjoner om rett prisutvikling på produktene og muligheter for å sette inn markedsregulerende tiltak.

Kyllingkjøttet ble tatt ut av markedsordningen for et par år tilbake – og gav med det litt pusterom til dette så berømmelige taket for AMS-støtte. Det kan diskuteres om kyllingen tålte å bli tatt ut av markedsordingen. Slik jeg ser det – er dette på godt og ondt. Dette såkalte ”kyllinggrepet” har både sine styrker og sine svakheter. Blant annet betinger nærmest ordningen en situasjon hvor det hele styres med kontrakter mellom bonde og slakteri. Så opplever vi at det kjempes om markedsandeler på slakteleddet og en drivkraft til overetablering i utakt med ekspansjon i sluttmarkedene – i stedet for at sluttmarkedet ligger bokstavelig talt hakket foran, og suger fram økt produksjonskapasitet. Nå fører kampen om slaktevolum til en push-situasjon – som igjen fører til prispress i markredet – som igjen fører til en langvarig svak produsentpris.

Det verserer som et alternativ å ta et kyllinggrep også på grisen. Jeg tror ikke dette er rett løsning av flere årsaker. Grisen i Norge bør fortsatt produseres uten slike kontraktsforhold som man ser i dagens kyllingproduksjon. Likeså tror jeg det er viktig at alle kjøttslag burde bli underlagt samme ordning. Slik sett bør det vurderes om en ny ordning også bør omfatte kyllingproduksjonen, men mye tyder på at ikke Norsvin vil gjøre akkurat det til vår kampsak…..

Kampsak for oss derimot kan fort bli denne: fremtidig markedsordning for svinekjøtt må ha rom for å håndtere disse berømte sjuårssyklusene mellom overproduksjon og markedsbalanse. Ny markedsordning må også sikre framtidig inntektsutvikling for svineprodusenten i tråd med vedtatte landbrukspolitiske intensjoner!

Til slutt et lite hjertesukk; En stadig tilbakevendende tanke hos meg er mitt problem med å forstå hvordan en nasjonal norsk landbrukspolitikk som sikrer maksimal norsk matproduksjon i alle bygder og grender kan true en WTO-avtale. Jeg har tro på at en god WTO-avtale er viktig for verdenshandelen og verdens matproduksjon. Men at man nå må drive ”NM i AMS-og gul boks-krumspring” for å kunne føre en nasjonal landbrukspolitikk for å sikre at mest mulig mat produseres her til lands, en politikk som overhodet ikke baserer seg på eksportstøtte og dumping. Dette må vi altså gjøre i en tid med matkrise i verden, og det er for meg stadig like uforståelig!