– Viktig å bli dus med purka

Hun og mannen har bygd opp svineproduksjonen på garden trinn for trinn. Ragnhild Døving og Jan Trygve Veiberg på Veiberg i Eidsdal har drevet satellittbesetning i Rypdal purkering siden oppstarten på midten av 2000-tallet. Garden ligger 150 meter over havet langs veien nordover fra Geiranger til Eidsdal. Det går uhyggelig mange biler og motorsykler forbi garden i turistsesongen om sommeren. Innlandsklimaet er godt, og det vokser fint frukt og bær i Eidsdal for de som er interessert i det. 

Tre FTS-avdelinger
Men gris har det vært på garden siden midten av 90-tallet. Garden har begrenset med dyrka jord, og i starten var det fire-fem purker ved siden av de 13 melkekyrne i gamlefjøset.
– I 1999 bygde vi nytt grisehus med to avdelinger a 21 purker. Etter at vi gikk sammen med naboer om å bygge fellesfjøs i melkeproduksjonen i 2008 rev vi ned gamlefjøset og bygde enda en ny FTS-avdeling til purker i 2010.

I dag er det tre aktive i fellesfjøset, og mjølkekvota er på 580 tonn, sier Jan Trygve. 

Slik ser FTS-bingene med skråvegg over rista ut.

Blant de beste
Ragnhild og Jan Trygve jobber begge i grisehuset, men i og med at Jan Trygve også har arbeidsvakter i fellesfjøset, faller i perioder hovedtyngden av jobben i grisehuset på Ragnhild.

De filosoferer litt over den sterke utviklingen svineproduksjonen har hatt. I starten da de drev var det en kamp for å få 9,5 – 10 – 11 avvente per kull. I 2017 hadde de 15,5 levendefødte og 13,8 avvente per kull. Med det ble de nummer tre på statistikken over
landets beste satellittbesetninger.

– Få dem trygge
Og hvordan har de greid det?
– Tja, det er vel ikke så spesielt det vi gjør. Som sagt så bruker vi litt tid til å bli dus med purkene når de kommer. Ungpurker er ofte redde, og noen ganger er det kanskje første gangen de er alene i en binge. Vi prøver å sette av litt ekstra tid til dem slik at de føler seg trygge. Vi hadde ei ungpurke som var nesten som en hjort. Det var vanskelig å få kontakt, og hun åt lite. Med litt ekstra innsats og mye tålmodighet så gikk det etter hvert bedre. Det handler om å ha litt lange antenner. Da oppdages ting tidlig, og tiltak kan settes inn. Navet fôrer med tørrfôr, og enkelte ungpurker er ofte trege på våtfôret i begynnelsen. Siste året har vi brukt Format fødsel, og vi mener å se at purkene melker litt bedre rett etter grising. Det er viktig med god tilgang til vann, og en gang i døgnet går vi rundt og gir ekstra vann i krybba med vannslange. Fôrmengda blir justert nesten daglig, verken for mye eller for lite fôr er bra. Det gjelder både store og små. Her er det appetittfôring, og jeg tror det kan virke litt forebyggende med tanke på halebiting, sier Ragnhild.

Holder fast ved gode rutiner
De har stor tro på å holde fast ved rutiner som en ser fungerer. Griser er vanedyr, og liker ikke store forandringer. Og selv om de to kan ha litt ulikt syn på hvordan enkelte ting skal gjøres, blir de stort sett enige. De får altså bedekte purker fra navet i ringen hver åttende uke. Sam­tidig tar bilen i retur de purkene som har avvente gris­ungene sine. 

De har redusert produksjonen litt for å dempe presset i grisehuset. Nå har de stort sett 20 eller 21 purker i pulja.

Fint å ha tom binge
– Det er greit å ha en ledig binge. Det viser seg som regel å bli behov for den. Tidligere hadde vi mottaksavdeling, men den har vi nå bygd om til slaktegrisbinger. Grisene vokser raskere, og vi rekker lett å vaske og gjøre fødebingene klare til de nye purkene kommer, sier de. På årsbasis fôrer de fram pluss minus 1100 griser til slakt, og selger cirka 700 smågriser i året via livdyravdelingen til Nortura.

Det er bare Ragnhild og Jan Trygve som driver med gris i Eidsdal. Men nord for fjorden, i Valldal, er det tre svine­besetninger som også er med i Rypdal purkering.