Vi trenger pilotanlegg for fornybar energi

Velviljen er stor fra politikerne når det gjelder fornybare energikilder. Svenske politikere hopper veldig høyt og langt når det gjelder å sette seg mål. Alle svenske biler skal gå på biobrensel innen 2030. Det går ikke fullt så fort her hjemme, men så har vi også flere og rikere energikilder enn de fleste. Men prisen på olje, gass og strøm er høy, så det er ikke rart at enkeltpersoner og små bedriftseiere leter etter alternativer. Som grunneiere har mange svineprodusenter et stort potensiale her, det være seg lokal strømproduksjon fra vassdrag, biobrensel fra skog og planteproduksjon, eller gjenvinning av energi fra husdyrproduksjon, jordvarme eller andre kilder. I Svin kan du se flere eksempler på stor vilje og evne til å ta i bruk fornybar energi.

Men nå er tida kommet til også å satse på større, regionale anlegg. Vi trenger etter vårt syn et pilotanlegg for biogass i Norge, et anlegg som kan håndtere restebehandling fra flere sektorer i samfunnet. Flere regioner jobber det med dette, og kanskje blir det Vestfold som slipper seg først utfor hoppkanten. Det snakkes om et biogassanlegg for 60 000 tonn husdyrgjødsel og 40 000 tonn matrester. Reduserte CO2-utslipp og metangassproduksjon som erstatter åtte millioner liter diesel kan bli gevinsten, pluss biorester som kan brukes til verdifull gjødsel etter gassproduksjonen.

Men det er noen baksider av denne medaljen også. Det blir for eksempel mye veitransport av gjødsel og biorester til og fra et biogassanlegg, selv om det samlete miljøregnskapet likevel skal gå i biogassprosjektets favør. Hvordan det økonomiske regnskapet vil gå opp er mer uklart. Erfaringer fra en del andre land, for eksempel Danmark, viser at det ikke er lett å tjene penger på å satse på gjødselseparering, biogass og liknende prosjekter. Derfor trenger vi et norsk pilotanlegg i større skala, slik at vi kan se fordeler og ulemper med dette.