Vi er heldige!

Å reise ut for å bli kjent med andre svineprodusenter og deres land er spennende. Det gir også kunnskap om og perspektiv på hva vi har hjemme.

Jeg var så heldig å få være med på ei samling for 70 kvinnelige svineprodusenter i Serbia i forrige måned. Der holdt jeg foredrag om norsk svineproduksjon og den norske landbrukspolitikken. Da jeg fortalte om politikernes mål om «landbruk i hele landet» og «variert bruksstruktur» – summet det livlig i salen. Etterpå kom det flere kommentarer og spørsmål om dette. Tenk å ha politikere som vil noe med landbruket og legger til rette for at det skal være mulig å livnære seg som bonde! Diskusjonen ble høylytt og frustrasjonsnivået synlig. Jeg skjønte ikke et ord av det de sa, men tonefall og kroppspråk var tydelig nok.

Svineproduksjon og svinekjøtt har tradisjonelt stått høyt i Serbia. Serberne har hatt et forbruk av svinekjøtt på 90 kg per person, og de har også drevet stor kjøtteksport. Men det var før krigen på begynnelsen av 90-tallet. Nå produserer landets 200 000 svinebønder fire millioner slaktegriser, og de leverer slaktene til ca 2000 små slakterier. Eksporten er stoppet på grunn av svinepest. Forbruket har gått ned fordi forbrukerøkonomien er skral, og organiseringen er mangelfull. Bøndene er veldig frustrert. Når grisene er slaktemodne vet de ikke om de får levert dem til slakt, og hvis de blir levert vet de aldri om og når de får oppgjør for slaktene. En vanskelig situasjon.

Dette ligner situasjonen norske bønder hadde rundt 1930. Det var da vi organiserte oss i samvirker for å sikre markedet for varene som ble produsert og en større forutsigbarhet for råvareprodusenten. Jeg levde ikke i 1930. Men jeg vet at dyrene jeg melder på denne uka blir hentet neste uke, og oppgjøret kommer når det skal. Prisen er også bestemt. Etter å ha truffet yrkessøstre i Serbia setter jeg plutselig pris på det som jeg fram til nå har tatt som en selvfølge!

Forutsigbarhet, rammebetingelser og politisk vilje skal settes på prøve i årets jordbruks- forhandlinger. Jeg er spent og veldig usikker på hvor langt strikken kan tøyes på begge sider av bordet. Vi får rope som Karius og Baktus: «Jens, vi vil ha loff med sirup på!» Håpet er lysegrønt. Nyt våren og øyeblikkene!