Stikkord:
Vekst i verdens største svinekjøttmarked
Det er vekst i verdens største marked for svinekjøtt; Kina. Næringa gjennomgår store strukturelle endringer med statens velsignelse. Kinesiske styresmakter påvirker både tilbud og etterspørsel.
Vekst i verdens største svinekjøttmarked
Det er vekst i verdens største marked for svinekjøtt; Kina. Næringa gjennomgår store strukturelle endringer med statens velsignelse. Kinesiske styresmakter påvirker både tilbud og etterspørsel.
For forbrukerne er tilgang på nok svinekjøtt viktig. Derfor er det også strategisk viktig for myndighetene å stimulere til økt produksjon av svinekjøtt. Analytikere ved Rabobank forventer at Kina i stor grad igjen vil bli selvforsynt, men det vil fortsatt vil være ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Dette gir muligheter for utenlandske investorer og leverandører.
Selvforsynt
Kina er verdens største produsent av svinekjøtt. Det er også verdens største marked. De tre siste tiårene har landet vært selvforsynt, ja Kina har til og med vært netto eksportør av svinekjøtt, bestående av i hovedsak foredla kjøtt og slaktegris. Men i 2008 ble Kina en netto importør. Svinekjøtt er og vil fortsette å være det viktigste kjøttet for kinesiske forbrukere. Forbruk av svinekjøtt per person økte fra 25,8 kg i 1996 til 37,4 kg i 2010. I det totale kjøttforbruket gikk imidlertid andelen svinekjøtt ned fra 80 prosent i 1985 til 65 prosent i 2010. I 2015 forventer Rabobanks analytikere at andelen forventes å ligge på 63 prosent. Dette betyr at forbruket av storfekjøtt, får og fjørfe øker. Høyere inntekt Stigende inntekter er hovedårsaken til økt etterspørsel av kjøtt. Endringer i livsstil, urbanisering og vekst for supermarkeder endrer ernærings- og kjøpsvanene til kinesiske forbrukere. De går over til mer praktiske, sunne og foredla matvarer. Forbruket av svinekjøtt er lavere på landsbygda enn i byene. Matsikkerhet har hovedfokus hos kinesiske forbrukere. Rester av medisiner, kjemikalier, ulovlige tilsetningsstoffer og problemer med kjøtt fra syke dyr er viktige temaer innen matsikkerhet. Ny lovgivning begrenser bruken av kjemikalier i mat, setter sikkerhetsstandarder for tilsetningsstoffer og pålegger selskaper å skaffe produksjonstillatelser før de kan produsere tilsetningsstoffer til mat. Forbrukere med høye og middels inntekter er villige til å betale mer for merkevarer og høykvalitets svineprodukter, og handelen dreier fra tradisjonelle markeder til moderne organisert handel. I 2010 annonserte enkelte store supermarkeder at de ville slutte å selge genmodifisert mat og mat med farlige nivåer av sprøytemidler.
Økt verdi
Forbrukerne i Kina vil ikke konsumere like mye dyreprotein som i vestlige land. Veksten av kjøttforbruk er forventet å bli lavere i de kommende fem årene. Tilgang til kjøtt per person er ifølge prognoser ventet å vokse med en årlig vekstrate på mellom to og tre prosent, og ventes å nå 67 kg innen 2015. Volumene vil ha lavere vekst, men veksten i verdi vil øke. Forbrukerne vil forlange matsikkerhet, praktiske løsninger og proteintilgang. Dette får viktige følger for kjøttprodusenter, foredlere og forhandlere. Merkevarebygging vil være et viktig forhold ved handel av svinekjøtt.
Prisovervåking
I 2008 introduserte myndighetene et overvåkingssystem for prisen på svinekjøtt, både for å sikre markedet stabile tilførsler, men også for å beskytte produsentene. Et prisforhold mellom svinekjøtt og mais på seks er ansett for å være skjæringspunktet for at svineprodusenter skal gå med overskudd. Dette forholdet brukes som en viktig indeks for myndighetene når de skal vurdere de mulige markedsbevegelsene i den nærmeste framtida. Når forholdet er høyere enn ni eller lavere enn fem, kan myndighetene slippe ut lagre av svinekjøtt eller gjøre statlige innkjøp av frossent svinekjøtt for å justere markedsprisen. Myndighetene vil ikke blande seg direkte inn i svinekjøttmarkedet gjennom å sette en topp- eller bunn-pris.
Lagrer svinekjøtt
I 2007 satte myndighetene i gang et lagersystem for svinekjøtt bestående av to deler, en reserve av levende dyr, og et lager av frossent svinekjøtt. Reserven av levende dyr kan bestå av noen millioner slaktegriser som roterer mellom 200-300 kommersielle produsenter hver fjerde måned. Systemet med lagring av frossent svinekjøtt ble startet i 2007 da prisene på svinekjøtt begynte å stige. Innkjøp og lagring av reservelageret med frossent svinekjøtt gjøres gjennom offentlige anbud, som er åpne for alle kvalifisert slakterier med en kjølelagerkapasitet på minst 3.000 tonn. Det anslås at det finnes omkring 200.000 tonn frossent svinekjøtt i reservelager, som roteres hver fjerde måned for å sikre ferskhet og kvalitet. Reservelagrene av svinekjøtt blir i hovedsak solgt gjennom offentlige auksjoner og utsalgssteder.
Strukturelle endringer
Fordi svinekjøtt er viktig for kineserne får dette markedet større oppmerksomhet fra staten enn andre kjøttslag. Takten i produksjon av svinekjøtt er noe lavere nå enn veksten på 90-tallet. Nå er verdiøkning, matsikkerhet, praktiske løsninger og kvalitet viktig. Tilbakevendende sykdommer gjorde svineproduksjon til en høyrisiko-investering, noe som hindret mange produsenter i å øke produksjonen, eller som til og med fikk dem til å legge ned driften. Myndighetene har justert tiltakene for å respondere på markedsendringer. For å håndtere de stigende prisene på svinekjøtt støtter myndighetene storskala svineproduksjon. De har foretatt store investeringer i forskning og utvikling, infrastruktur, transport, avl og slakteanlegg. Med håndhevingen av de nye standardene forventes det at 30 prosent av små og mellomstore slakteselskaper vil legge ned innen 2013, og 50 prosent innen 2015. Dette vil gi stor kapasitetsmangel, og muligheter for store selskaper.
Konsolidering og integrasjon
Med 49 millioner tonn og 453 millioner slaktegriser, produserte Kina i 2010 nesten halvparten av verdens svinekjøtt. Manglende tilførsler fører til raskere ekspansjon av storskalaproduksjon på kostnad av bakgårdsproduksjon. Svineindustrien beveger seg mot kommersialisering og integrasjon i stedet for et spot-marked. Verdikjeden for svinekjøtt karakteriseres fortsatt av et spot-marked mellom leverandører, produsenter, foredlere og forhandlere. Imidlertid spiller integrerte virksomheter en viktigere rolle, og konsolidering skjer i hvert ledd av verdikjeden. Den økende forskjellen på svinekjøttets butikkpris og prisen på slaktegriser tyder på at bedrifter som satser på økt foredlingsgrad er i en bedre posisjon enn primærforedlere. Slakterileddet har et mer stabilt overskudd enn oppdrettsleddet. Produsentene er i den svakeste posisjonen. Strukturen i svineproduksjonen har endret seg merkbart de siste årene. Tradisjonelt produserte en gårdbruker ett til tre dyr, og de fleste ble solgt på det åpne markedet. I dag produserer bakgårdsprodusenter vanligvis færre enn 50 dyr, spesialiserte bruk fra 50 til 3000 dyr, og kommersielle gårder over 3000 dyr. Fortsatt kommer omkring ett av tre levende dyr fra småprodusenter, sammenliknet med rundt tre fjerdedeler i 2001. Flere forhold gjør bakgårdsproduksjonen stadig mindre konkurransedyktig. Kommersielle og spesialiserte gårder blir viktigere. Vanligvis produserer disse dyr på kontrakt til slakteri og foredlere.
Færre slaktehus
Konsolidering innen slakt og foredling har foregått i flere år. For eksempel har Yurun de siste fem årene hatt nesten 40 prosent vekst i slaktekapasiteten fra år til år, og selskapet hadde en total kapasitet på 35,6 millioner dyr i 2010. Antallet slakterier har sunket fra 30000 i 2006 til 12000 i 2011 på grunn av myndighetenes innsats for å stenge små selskaper med lavere effektivitet og dårligere matsikkerhet. Antall slakterier ventes å synke til 2000 innen 2020.
Vertikal integrasjon
Enkelte slakterier og foredlere utvider oppstrøms i verdikjeden ved å etablere avls- eller svineproduksjonsanlegg for å sikre seg stabile leveranser. Selskaper som Yurun Group, Shineway, Chuying Agropastoral og Zhongpin eier egne avlsbesetninger og leverer smågriser til gårdbrukere på kontrakt. Enkelte selskaper som blant annet Guangdong Wen’s Foodstuffs, CP Group og Muyuan Foodstuff utvikler storskala kommersielle gårder for å bygge opp egne forsyningskanaler for svin. De største svinekjøttprodusentene som blant annet Shineway Group, Yurun Group, People’s Food, COFCO og Zhongpin etablerer egne utsalgssteder eller distribuerer egne produkter over internett. Dette gjør de for å kunne garantere bedre tilgang til sluttbrukerne og for å oppnå bedre forhandlingsmakt i møte med de fremvoksende organiserte forhandlerne. Myndighetenes prioritering av teknologisk utvikling, matsikkerhet, avlsframgang og produktivitet skaper muligheter for utenlandske investorer.
Lav produktivitet
Det som kan begrense den kinesiske svineproduksjonen er blant annet sykdommer, økende produksjonskostnader, ulovlig produkthåndtering, ulovlige ingredienser og dårlig produktivitet. Det nasjonale veterinærsystemet trenger forbedringer. Selv om fôreffektiviteten har blitt noe forbedret, øker kostnadene på grunn av stigende fôr- og råvarepriser. Driftskostnader som arbeidskraft, energi og utslippsrensing er på vei oppover. Bruk av ulovlige ingredienser er skyld i matsikkerhetsproblemer. Sammenliknet med europeiske land og USA, er fôrforbruket og dødeligheten mye høyere. I 2011 var gjennomsnittlig fôrforbruk 3,2 kilo per kilo produsert kjøtt, antall produserte dyr per purke per år 13, alder ved slakt 180 dager, og salgsvekta per dyr var 90 kg. Lav produktivitet skyldes manglende erfaring og lav profesjonalisering i spesialisert og kommersiell drift. .