Valgte egenrekruttering

Valgte egenrekruttering

Rotasjonskrysning passer for den som er interessert i avl, har plass, og vil beholde verdiskapningen.

Et sykdomsutbrudd (dysentetri) med påfølgende sanering var starten for egenrekruttering og sikk-sakk kryssing hos Kristin og Tor Oluf Kjølen i Ekne, Levanger. Gården hadde da sju ukers puljedrift og kombinert produksjon. I dag har de tre ukers puljedrift og smågrisproduksjon. 

Utgangspunktet for rotasjonskryssing er ei LY- purke. Det betyr at alle purkene som griser i besetningen er potensielle mødre til nye avlspurker.

– Rekrutteringsarbeidet starter ved avvenning. Da ser jeg på kullstørrelse, kullvekt, jur og spener, lynne, bein, skuldersår, unger uten defekter, forteller Kjølen. Og kun purker som har hatt opp til tre kull er aktuelle. Purkene som passerer nåløyet blir inseminert med avlssæd, de øvrige med edelsæd.

Ved oppstart med rotasjonskryssing insemineres  LY- purka med landsvin avlssæd. Kjølen bruker “landsvin mor+” sæd. Den er selektert fra de rånene som har best moregenskaper. Deretter brukes avlssæd fra landsvin og yorkshire annenhver generasjon, For å holde styr på rasekombinasjonen uten å måtte se i boka merker Kristin purker med landsvin far med gule øremerker mens de med yorkshire far får orange.

Foruten smittevern/dyrehelse mener Kjølen gode argumenter for å drive egenrekruttering er at en har interesse for avl og det er en mulighet som heltidsbonde å beholde størst mulig del av verdiskapninga på gården. I tillegg kan oppdrett av rekruttpurker gi god utnyttelse av gamle grisefjøs på gården. På den annen side er dette plasskrevende.

– Ved tre ukers puljedrift må en ha plass til sju-åtte puljer med rekruttdyr. Ved sju ukers trenger en plass til fire puljer, sier Kjølen. Ungpurker bedekkes da på andre brunst ved åtte måneders alder.