Tilpassinger gir resultat på bunnlinja

Av Solveig Kongsrud, fagavdelingen Norsvin

Fremtidssikring av smågrisproduksjon var tema på et purkeseminar som Seges arrangerte i Frederica i Danmark. Selv om dansk svineproduksjon på mange måter er svært forskjellig fra den norske, har vi også en del felles trekk og utfordringer.

I flere innlegg fikk vi høre at smågrisproduksjonen løpende må tilpasses når produktiviteten stiger. Uten tilpassinger i hus, systemer eller produksjonsomfang, oppstår det flaskehalser som påvirker arbeidsrutiner, kvaliteten på smågrisen og bunnlinja negativt. Løsningen er ikke lik for alle produsenter. Her forsøker jeg å videreformidle momenter jeg tror er mest aktuelle under norske forhold.

Er produksjonsanlegget ditt fremtidssikret?
Svinerådgiver Preben Høj fra Landbo­Nord åpnet med å stille spørsmål om du ville kjøpe dine egne avvenningsgriser, hva du ville gi for dem, og om du kun skulle tjene penger på smågrisavdelingen. Det er kanskje et spørsmål alle smågrisprodusenter bør stille seg fra tid til annen for å sikre at kvaliteten på smågrisen er slik den bør være. Avvenningsvekten per gris påvirkes naturlig nok mye av alder ved avvenning. Under danske forhold regner de med at vekta per gris stiger med 1,5 kg til 6,7 kg når avvenningsalderen øker fra tre til fire uker. I en undersøkelse med 9000 griser i forbindelse med prosjektet «Pattegrisliv» fant de at det var stor og uheldig sammenheng mellom lav avvenningsvekt og høy dødelighet i smågrisavdelingen. I gjennomsnitt var det ca. tre prosentpoeng større sjanse for at en gris på under 5,6 kg dør i smågrisavdelingen enn en som veier mer enn 7,5 kg ved avvenning.

Høj viste et eksempel på verdien av dårlig smågrisproduksjon i en dansk besetning med 2000 årspurker og produksjon av 74 000 smågriser per år (tabell). Konklusjonen på eksemplet er at besetningen har en innbilt inntjening på alle de 2000 purkene, mens det i virkeligheten er 400 av dem som ikke har inntjening. Størst mulig er ikke nødvendigvis det beste. Inntjeningen med 1600 årspurker med gode resultater er den samme som med 2000 årspurker når det er mye galt i produksjonen. Det ville vært mindre arbeid og mye morsommere med færre purker og bedre resultater.

Danskene har utfordringer med enormt mange levendefødte, og purker som ikke har spener og melkeproduksjon nok til å ta seg av alle disse selv. Det er utstrakt bruk at ammepurker (38 prosent). Disse ammepurkene skal også ha plass i fødebinger, og derfor blir det ofte mangel på fødebinger. Mange flyttinger av spedgriser i dietida fører også til fallende avvenningsvekter ned til 7 kilo. Ulike løsninger for å få flere tilgjengelige fødebinger ble diskutert.

Figur 1: Svingninger i antall purker per pulje. I periodene markert med rødt er det flere purker enn det er plass til i fødeavdelingen.

Variasjon i puljestørrelser – hva betyr det for spredning i alder og vekt?
Kirsten Kyndesen, svineproduksjonsrådgiver i Bornholms Landbrug, fortalte hvilken effekt vi får i produksjonen når det er svingninger i antall purker og smågris mellom puljene. Hun viste et eksempel med 40 fødebinger per pulje der målet for produksjonen er 32 grisinger og 8 ammepurker per pulje (figur 1).

Gjennomsnittlig kan det være 32 grisinger per pulje, men om vi ser på pulje for pulje er det store forskjeller i antall kull. Det blir utfordringer når det svinger mellom 41 og 21 grisinger. I flere puljer i året er antall purker i fødeavdelingen langt høyere enn de 40 tilgjengelige fødebingene (røde markeringer). Resultatet er stor variasjon i alder ved avvenning hos gris­ungene, og at mange av dem avvennes alt for unge (figur 2). Det blir en utfordring å håndtere disse minste grisungene optimalt. Danskene regner med at en gris fram mot avvenning har en tilvekst på 200 – 250 gram per dag. Når en innen pulja har en variasjon i alder ved avvenning opp mot to uker blir det stor forskjell både i størrelse, utvikling og robusthet hos de avvente grisene.

Figur 2: Antall avvente griser per pulje fordelt på alder ved avvenning. Figur 3: Antall avvente griser per pulje – variasjon i antall og plassmangel

Når det er stor variasjon i antall purker og kull i fødeavdelingen, blir det også store svingninger i antall smågriser som kommer til smågrisavdelingen fra pulje til pulje. Med svingninger på 200 smågriser mellom puljer blir det perioder med svært høyt belegg (figur 3). Hvor gode blir produksjonsresultatene og dyrevelferden i smågrisavdelingen når det til stadig er 50 – 100 flere avvente griser enn de 520 som avdelingen er dimensjonert for? Stor variasjon i puljestørrelse skaper utfordringer i forbindelse med seksjonering og belegningsgrad i smågrisavdelingen, samt ved håndtering av de minste grisene, fôrskifter, dødelighet og kvalitet på smågris ved salg. 

Ensartete puljer
Løsningen på dette er ensartede puljer ved bedekning. Du må ha god styring ved bedekning. God synkronisering av ungpurker som skal inn i puljene slik at disse bedekkes, og dermed griser, så nært de gamle purkene som mulig. Målet for total antall bedekte purker i pulja skal holdes. Fyll opp med det antall ungpurker som trengs for at pulja har det riktig antall purker. Du skal STOPPE bedekningen når pulja er full. Det anbefales å slakte overskuddspurker etter drektigshetsundersøkelse, slik at det ikke er flere drektige purker enn det er plass til i fødeavdelingen og påfølgende antall smågris i smågrisavdelingen.

Hva betyr tilpassinger for deg?
Seniorkonsulent Michael Groes Christiansen i SEGES mente at en fremtidssikret smågrisproduksjon kjennetegnes ved at det er mange fødebinger per årspurke til å begynne med, og mange små seksjoner i både føde- og smågrisavdeling. Han mener også at det er et paradigmeskift i produksjonen med endring fra lik vekt til fokus på lik alder ved avvenning. Smågrisproduksjonen har en utvikling med stadig flere levendefødte og avvente griser. Dette kan skape kapasitetsutfordringer dersom vi kjører produksjonen på samme måte som før. Vi kan gjøre endringer i produksjonen ved å redimensjonere anlegg (øke kapasiteten), eller gjøre tilpassinger innenfor de eksisterende rammer. Innenfor de eksisterende
rammene er reduksjon i purketallet en anbefalt og god løsning. Den årlige avlsframgangen gir stadig flere avvente per årspurke, ca. 0,5 i gjennomsnitt per år.

Christiansens viste et eksempel med 1000 purker. Her blir det ca. 500 flere smågriser i året (+ 1,5%). Hvor mye av dette kan du fôre fram i egen slaktegrisproduksjon eller omsette gjennom faste avtaler med slaktegrisprodusenter? De regner med at de siste produserte grisene som må selges på spotmarkedet har en lavere pris, og at disse marginale grisene derfor ikke er økonomisk optimale. Det ble vist et eksempel der en besetning tapte 85.000 kr på bunnlinja ved å produsere de siste sju prosentene av smågrisene.

Når kapasiteten er gitt
De fleste svineprodusenter har en gitt kapasitet i smågrisavdelingen og må tilpasse antall purker etter dette. Har smågrisavdelingen eksempelvis en kapasitet på 693 griser per pulje,  ønsker vi helst omtrent det samme antall avvente griser per pulje. Avvenner vi 13 griser per kull trengs det 53 purker for å produsere disse smågrisene. Dersom vi avvenner 14 griser per kull produserer vi det ønskede antall smågriser på 50 purker i pulja. I dette eksemplet trenger vi altså tre færre purker per pulje når kullstørrelsen økser fra 13 til 14 avvente. Den årlige produktivitetsøkningen gjør at vi stadig trenger færre purker for å nå produksjonskapasiteten /produksjonstaket. I et gitt anlegg må det derfor bli stadig flere tomme drektighetsplasser og fødebinger. Det konkluderes med at tilpasning koster litt penger, både når man går ned eller opp i purketall, eller investerer i for eksempel melkeanlegg. Før eller siden når alle svineprodusenter produksjonstaket, og det blir nødvendig med en nedgang i purketallet inntil en eventuell ny redimensjonering.