Svarte flekker på norsk landsvin

Svarte flekker på norsk landsvin

Det finnes svært få flekkete griser i Norge. Men økt eksport av avlsmateriale har gjort at spørsmålet reises. Genvarianten (allelet) for blå (svarte) flekker finnes fortsatt i landsvinet i Norge.

Norsk landsvin har sin opprinnelse som rase tilbake til 1895, hvor mye svin ble utstilt under dette navnet. Da svineavlstasjonene ble opprettet to år senere, ble det opprettet i alle fall tre stasjoner for landsvin, på Storhove, Fossnes og Byrud i Eidsvoll.

De svinetypene som var grunnlaget for landsvinet er beskrevet tilbake til 1700- tallet. Det var på denne tiden mange primitive typer av landsvin i Norge. De to hovedtypene var det kortørede, langstrakte gråbrune/stålgrå svinet med bøyd neseprofil, og det høybeinte svinet med langt, smalt hode, små øyne, hengende ører og skarp rygg.

Det er også beskrevet en rekke importer av utenlandsk svin fra slutten av 1600- tallet. Pontoppidan, som vi i dag forbinder med andre fag enn svineavl, skrev i sin Norgesbeskrivelse fra 1751 at «det i Nordfjord ble holdt vestindiske svin, disse var svarte».

Hammer sier i sin beskrivelse av Hadeland (1794) at «det finnes lange og korte svin og blandinger av kinesiske og norske svin, og særlig i Gran hadde en tidligere kinesiske svin». Smitt skriver i 1874 om svineavlen rundt 1870 at svinet mange steder hadde fått preg av kryssninger med fremmede raser, «men det vanlige norske svinet som en ofte så i flokker på veiene, særlig på Oplandene, hadde langt smalt hode, små øyne, halvt hengende ører, skarp rygg og høye lemmer». En kan altså gå ut fra at dette var hovedtypen av «landsvin» på dette tidspunktet.

ØKT IMPORT ETTER 1850

For å forbedre kvaliteten på det norske svinet, fikk vi store importer av levende dyr fra 1850-tallet. Dette påvirket de lokale typene av svin. Særlig mye import fikk vi av yorkshiregris fra England, først gjennom «Prins Albert svin» (en mindre yorkshiretype) og senere «stor hvit engelsk (=stor yorkshire)». Denne rasen, som jo heter Large White på engelsk, har påvirket landsvinstammene slik at de endret type og farge mer mot det vi kjenner i dag.

Andre importerte raser var tamworth (røde), otaheitisvin (Vestindisk svin via England) og Berkshire (svart med hvite føtter og «bles»). Hvor mye av dette farga svinet som ble en del av landrasen vet vi ikke sikkert, men at gener for fargevarianter har påvirket vår landrase er utvilsomt. Det var allikevel yorkshirerasen som hadde størst innflytelse på landsvinet fram til ca 1900. Dette dokumenteres av utstillingskatalogene fra rundt 1900, som beskriver dyr av yorkshiretypen og dyr av den gamle norske stammen (Berge,1949). Importen av levende svin til Norge toppet seg mot slutten av 1800-tallet. I 1883 ble det f. eks. importert over 26 000 levende svin til Norge.

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble viktige importer av både dansk og svensk landsvin utslagsgivende for typen til dagens norsk landsvin.

FARGER HOS LANDSVINET

I 1949 skriver Berge om landsvinet; «fargen er hvit, men det forekommer ofte svarte og blå flekker, disse er tillatt. Svarte flekker er ikke velsett. En vil helst ha ensfarget hvitt».

I Danmark var utviklingen av dansk landrase kommet lenger enn utviklingen av vår norske landrase, og rasen har vært forbilde for utvikling av en produksjonsrase («bacongris») over hele verden. Da en begynte stambokføringen av råner i 1906 var de fleste dyra hvite, men enkelte var flekkete eller brokete. De ble etter hvert stengt ute fra stamboka (og ga noe senere opphav til dansk sortbroget svin). I Clausens «Svineavl og svinehold» (København 1950) slås det fast at hudog hårfargen til begge de danske produksjonsraser (landsvin og yorkshire) skal være hvit, men enkelte blå flekker med hvit bust kan tolereres. Derimot vil sorte flekker (sort flekk, med sort bust) ikke godtas i rasen, det er forbeholdt de flekkede raser. Også i Johanssons «Husdjurraserna » fra 1953 omtales norsk landsvin på følgende måte: «Fargen er hvit, men svarte og blå hudflekker forekommer ofte». I en relativt ny bok om svinets genetikk skriver Legault (1998) blant annet: «Blå flekker, som assosieres med E-allelet (genet for farge), er systematisk avvist i de hvite rasers rasestandard».

FOREKOMMER I HVITE RASER

En kan slå fast at blå/svarte flekker forekommer i de hvite rasene. Dette er en velkjent problemstilling innen de fleste landsvinrasene, og var mest utbredt i Skandinavia. Flekkene har stort sett vært bannlyst fra rasestandardene, men hos f. eks. norsk landsvin var det lenge ikke noe særlig tema å kvitte seg med de dyr som hadde flekker. Dette skyldes nok at denne type pigmentering ikke går langt inn i huden og derfor ikke har vært forbundet med problem for markedsføringen av svinekjøttet, men også at vi i Norge har vært preget av et avlsarbeid for produksjonsegenskaper, hvor farge var uinteressant. Så sent som på 1950-tallet kunne en komme over ikke bare flekkete, men også nesten svarte (blå) purker i den norske landsvinpopulasjonen.

EGENTLIG BLÅ

De typiske norske landsvinflekkene er altså egentlig det en innen fargegenetikken kaller blå. Huden/skinnet er farga, men busta er hvit (tilsvarende navnebruk finnes på andre dyrearter i Norge, blå brukes på både hest, kyr og geiter). Dette er i motsetning til de virkelig svarte flekker, som vi for eksempel ser i durockryssinger, og i hampshirerasen, der svartfargen sitter dypere og også omfatter busta. Det vil være mest logisk å anta at disse flekkene i norsk landsvin ikke skyldes noen mutasjon, men at en viss lav genfrekvens av et recessivt gen for flekker stammer fra rasene brokete bakgrunn. Dette er fortsatt tilstede i landsvinet, og kan gi flekkete dyr når allelet opptrer i dobbel dose.

FIKK FARGE

Som en kuriositet kan nevnes at i seleksjonsforsøket for spekk og tilvekst på gris 1965–1980 ved vårt institutt, fikk vi etter hvert en relativt høy frekvens av blå avtegn i låglinja. Fordi det her ble avlet i en lukka linje med basis i norsk landsvin anno 1965, hadde en antakelig enkelte dyr med dette allelet i enkel dose fra starten. Etter hvert, fordi slektskapet økte, fikk en mange dyr med dette allelet i dobbel dose, og dermed utspalting av fargen. På slutten av forsøket var frekvensen av fargeflekker relativt høy.

KONKLUSJON

Genvarianten (allelet) for blå (svarte) flekker på norsk landsvin er fortsatt tilstede i populasjonen. Når allelet opptrer i dobbel dose kan vi få flekkete dyr. Kanskje er det også andre gensystem som er det vi kaller modifiserende, som påvirker forekomsten av flekker. Slike genvarianter som finnes i svært lav frekvens, er omtrent umulig å utrydde fullstendig, selv om dyr med flekker ikke lenger settes inn i avlen. Nye gentester kan nå avsløre bærere av slike genvarianter. Det er særlig i forbindelse med eksport av norsk avlsmateriale at flekkede dyr har kommet i fokus. Importørene lurer på om det er kryssingsgris. Det finnes svært få flekkete griser, men når de viser seg vil spørsmålet dukke opp. Da er det godt å vite at dette er et gen som har vært tilstede i de fleste landraser og at genet stammer fra flekkede dyr som har vært med i dannelsen av landrasene. Etter hvert som landsvinet har utviklet seg til en moderne type, har flekkene blitt mindre aksepterte og det er særlig i de siste årene, i forbindelse med eksport av dyremateriale, at en har begynt å bekymre seg om disse forekomstene av flekker på norsk landsvin.

LITTERATUR:

Berge, S. 1949. «Svineavl». Grøndahl og Søns Forlag, Oslo. 1949. I kap. IX Norges svinehold, s. 330–359.

Clausen, Hj. 1950. «Svineavl og svinehold» av Jespersen og Clausen, s. 57. København 1950.

Gjelstad, B. 1993. «Nordens husdyr: En presentasjon». I «Husdyr i Norden, vår arv – vårt ansvar». Landbruksforlaget, Oslo, s. 73.

Johansson, I. 1953. «Svinaveln i de nordiska länderna». I «Husdjursraserna», s. 381.

Legault, C. 1998. «Genetics of colour variation». I «The genetics of the pig» s. 59–61.