Superteam som får det til

Superteam som får det til

Ikke alle ektepar synes det er greit å jobbe tett sammen hele dagen. Men Traci og Brian får det til. Tett og godt teamarbeid og norsvingenetikk i grisehuset gir resultater i toppklassen.

Sibley, Minnesota -Jeg elsker å jobbe med purkene og smågrisene i fødeavdelingen. Purkene er «easy going», de ser meg rett i øynene uten frykt, og trenger de hjelp så får de hjelp, sier Traci Milbrand. Men slik har det ikke alltid vært. Traci kunne ingenting om griser før hun møtte Brian, men hun elsket dyr. Etter første møte og øyekast skulle hun også komme til å elske Brian. Traci vokste opp i Hamburg, en liten nordamerikansk by 15-20 kilometer unna gården som Brian vokste opp på. Vi er midt i delstaten Minnesota.

«Hun vil aldri ha en farmer»

Traci ble tannlegeassistent. Hun likte hamstere og andre kjæledyr som hun vokste opp med i familiehjemmet i den lille byen. Traci lærte seg at det var lurt å opptre rolig og tålmodig overfor kjæledyra. Brian traff henne på en vennefest i Hamburg, og like etter det første møtet fikk han klar beskjed av en venn; «Hun vil aldri ha en farmer!» Men det ville hun.

Litt skummelt i starten

Det var kjærlighet ved første blikk, smiler Traci, og ser på ektemannen Brian. Hun fant seg snart til rette i fødeavdelingen, selv om det var skummelt første gangen tenner skulle klippes, haler kuperes og hanngriser kastreres. Hun har lært seg å lese dyras behov, og prøver å finne løsninger når problemer oppstår. Som for eksempel da en purke ikke ville spise. Gjennom prøving og feiling fant hun ut at den ville ha våtfôr. -Det første jeg gjør under grisinga er å telle spenene på purka. Har hun 14, så legger jeg aldri til flere enn 13. Det er viktig å sørge for at alle får råmelk. Vi er sjukepleiere under grisinga, sier hun.

Begynner å bli trangt

De har puljedrift, og grisinga varer en ukes tid. Hun sover ofte i grisehuset i denne perioden. 80 prosent av purkene griser om kvelden, og som regel er de ferdige ved midnatt. Resultatene er svært gode, tatt i betraktning at de fleste dyr er renrasete. De har 14,4 totalfødte, 12,8 levendefødte, 12,2 avvente, 9,6 prosent totalt tap, 2,49 kull i året, og 30 avvente per purke i året. Avvenningstida er 23-24 dager. De fôrer fram alle smågrisene sjøl, og den sterke veksten i antall grisunger har ført til at de nå har økt produksjonen fra snaut 5000 til 7500 slaktegriser pr. år på samme antall fødebinger. Det skaper naturlig nok utfordringer i dyreflyten. Det begynner å bli trangt på purkefarmen.

300 purker i kombinert produksjon

De startet med rene norske landsvinpurker i 2009, og nå er de oppe i 300 purker. Siden juni forrige sommer har 95 prosent av dem vært rene norsvinpurker, og søndagen før vi kom på besøk hadde de avvent 603 smågriser. Det er 50 fødebinger i avdelingen. Brian supplerer; -Vi trenger ikke flere purker i USA for å øke svinekjøttproduksjonen. Vi trenger større effektivitet, altså flere norsvingriser, og sterkere fokus på biosikkerhet. Vi opplevde å få PRRS i ett slaktegrishus, men vi slaktet ned og er negative nå, sier Brian Milbrand.

Flytte nordover?

I disse dager funderer Brian og Traci på om de skal utvide produksjonen sin. Sjøl om 300 purker er en stor besetning i norsk målestokk, er den etter hvert ganske liten i USA. -Vi driver kombinert produksjon, og fôrer fram alt vi produserer på enheter rundt oss. Det er ikke veldig tett med svinefarmer akkurat rundt oss, men det er såpass høy intensitet i svineproduksjonen i regionen at vi føler at vi står overfor to strategiske valg; det ene er å kjøpe opp naboeiendommer for å få muligheter til å ekspandere og samtidig få bedre kontroll med biosikkerheten i nærmiljøet rundt purkefarmen. Det andre vi tenker alvorlig på er å kjøpe oss en helt ny eiendom lengre nord der produksjonspresset er mindre. Vi må ta noen valg her, men på kort sikt så er vel det første alternativet mest nærliggende, sier Brian Milbrand.

Hadde Norsvin på lista

Han vokste opp på den eiendommen de driver i dag. Besteforeldrene begynte med gris allerede i 1942, og faren holdt 120 purker. Da Traci og Brian giftet seg i -92 og førte grisetradisjonene videre, fant de fort ut at de ville utvikle smågrisproduksjonen videre. De likte begge to å jobbe med purker. Opp gjennom åra har de forsøkt genetikk fra mange forskjellige selskaper. Gjennom Mark Greenwood i AgStar, en av de aller beste økonomi- og markedsanalytikerne på gris i USA, fikk de ei liste med navn på genetikkselskaper som han mente kunne være aktuelle. Norsvin sto på den lista.

Lærte om norsk landrase

Etter hvert kom de i inngrep med Darwin Tilstra i Norsvin USA, og han forklarte hva han mente ville være den beste løsningen for Milbrands i åra framover. -Han ga oss også veldig nyttig praktisk informasjon om fôring og stell av Norsvingrisene. Disse grisene må følges opp på en helt annen måte enn griser med annen genetikk. Det føler jeg at vi har fått til. Med de erfaringene vi har nå er det ikke aktuelt å endre på den saken, sier Brian Milbrand.