Sover danskene?

Sover danskene?

Danskene produserer årlig 24 millioner slaktegris eller 1,9 milliarder tonn svinekjøtt. Av dette eksporteres 1,7 milliarder tonn. Klarer danskene å opprettholde eller øke dette kvantumet og samtidig sikre danske bønder god utbetalingspris?

Spørsmålet dukket opp på svinekongressen i Herning. Direktør Henning Allesø fra The Network of Food Advisors var ikke nådig i sine betraktninger rundt konkurranse- og kostnadsforholdene i slakterisektoren.

UTBETALINGSPRISEN

96 % av de danske grisene slaktes i de to andelsslakterier Danish Crown (90 %) og Tican. Det er også disse som står for eksporten av svin og svinekjøttprodukter. Fram til nå har danskene vært høyt respektert for sin effektivitet, kvalitet, disiplin og måten samvirkeslakteriene har vært organisert på. I et konkurranseutsatt marked murres det nå blant svineprodusentene. Utbetalingsprisene har i lang tid ligget ca. 70 øre under de tyske. Hvorfor klarer ikke de danske slakteriene, som er så store og effektive, å betale ut like mye?

STYRKE BLIR EN SVAKHET

Allesø mente at andelsslakterienes styrke nå var i ferd med å bli deres svakhet. Det er klare internasjonale trender som går mot fler og fler fabrikkpakkede ferdigprodukter hos detaljkjedene. All framtidig vekst vil skje innenfor arbeids- og kapitalintensiv foredling. Kostnadsnivået i Danmark er ekstremt høyt, med nesten like høyt lønnsnivå som i Norge.

Det meste av eksporten skjer i dag som levende dyr, halve slakt, utskjæringer og biprodukter. Eksporten her har økt og marginene har falt drastisk. Foredling av varer i Danmark, med unntak av bacon, har blitt redusert. Selv etter oppkjøp av selskaper i utlandet har ikke andelslakteriene klart å øke ferdigvareproduksjonen vesentlig.

STORKAPITALEN INN?

Allesø mente at slakteriene ikke hadde nok ressurser til å møte den nye framtida. De to selskapene rår ikke over den nødvendige, tålmodige kapital som skal til for å skaffes seg avgjørende og dominerende plass innenfor den rasktvoksende ferdigvaresektoren. Kravet om høyest mulig utbetalingspris til bøndene (eierne) ville bremse kapitaltilgangen.

Slakteriene har heller ikke nødvendig markedskunnskap. Allesø mente det ville være nødvendig med strategiske allianser evt. oppkjøp av partnere som har slik kunnskap og kundekontakt. Dette vil uten tvil føre til at man må gi fra seg eierandeler og innflytelse. Internasjonale investorer vil kun gå inn i selskaper dersom adgang og prisfastsetting på råvarene avspeiler gjeldende markedspris. Spørsmålet blir da hvordan dette skal kunne kombineres med andelstankegangen, og om eventuelt deler av virksomheten skal kunne skilles ut i egne selskaper.

NOE Å LÆRE FOR OSS?

Med eksisterende skjermingstøtte for norsk svinenæring er vi forskånet fra noe av problematikken. Dersom skjermingen blir borte eller betydelig redusert, vil også vi i langt sterkere grad måtte forholde oss til de store multinasjonale selskapene. Danskenes kostnadsulempe er mikroskopisk sammenlignet med de norske. Også norske samvirkebedrifter står overfor utfordringen med å skaffe tilstrekkelig kapital for å møte framtida, dette sett opp mot utbetalingspriser til hardt økonomisk trengte bønder.