Så lenge det er liv er det håp! Og så lenge det er håp er det liv …

Så lenge det er liv er det håp! Og så lenge det er håp er det liv ...

Denne våren hadde vi alle gode kort på hånda til å vinne de store slag. Bondeleder med seks års erfaring. Veldig trykk i fra grasrota i alle organisasjonene. Media var så absolutt på vår side. Verdensmarkedssituasjonen. Folk sin forståelse av at en krise er på gang internasjonalt, såvel som nasjonalt. Organisasjonene var godt rustet til kamp fra bånn til topp. Trykket var stort. Helt til vi sto på slagmarken klar til det store slaget. Da skjedde det et eller annet som fikk oss til å tro at vi hadde vunnet før den egentlige kampen hadde begynt. Vi fikk beskjed om å gå hjem og fortelle alle at vi vant. Ingen skulle protestere. Her hadde vi vunnet det som var mulig.

Hva har vi vunnet. Æren, makten eller noen skilling som skal motivere oss til den store kampen neste år?

Har lest mye avisutklipp de siste ukene. Har ikke funnet mange som betrakter dette slaget som en seier. Det er visst de neste slagene vi skal seire. Hvor lenge klarer vi å holde motet oppe i bondehæren? Svært få virker skikkelig fornøyd.

Avtale ble det med staten også i år. Nå er tiden for de store kommentarer, debatter og etterpåklokskap. Vi pløyer, sår og høster vel også dette året. Purkene blir inseminert med gode dråper fra avlsdyrene på Hamar og livet går videre.

Håpet er en utrolig sterk drivkraft. Det driver bort det vi ikke liker, og hjelper oss til å se fram mot det som en gang vil komme.