Når omstillingen går for fort

I et intervju med Aftenposten den 4. april i år sier landbruks- og matminister Sponheim at omstillingen i landbruket går så fort at det er på grensen til det menneskelig forsvarlige.

Han sier videre at sterkere krav til lønnsomhet har ført til store omstillinger i landbruket de siste årene, og at konsekvensene er at mange gårdsbruk har forsvunnet, mens de gjenværende sliter med å greie seg i en skjerpet konkurransesituasjon. Dette vil jeg mene er nye toner fra landbruksministeren vår. Han sier videre at «Hele landbruket taper trygghet, og det skjer for fort». Han mener likevel at regjeringen har vært med på å skape robuste gårder, men at det er skjedd på grensen til det forsvarlige.

Og til hvilken pris vil jeg legge til? Dette sa Sponheim i forbindelse med presentasjonen av ulike scenarier for landsbygdene i 2020.

Jeg tror at mange av oss svineprodusenter befinner oss i den situasjonen som Sponheim beskriver her. Vi har de siste årene merket det stadig økende presset om økte krav til effektivisering og lønnsomhet, for at forbrukeren skal kunne bruke mindre og mindre av sine inntekter på mat. Samtidig som vi har blitt stilt overfor disse kravene har de også pålagt oss kostnader som ikke kompenseres, men som i aller høyeste grad er med på å fordyre produksjonen vår i forhold til våre naboland. Vi har krav til løsdrift på purker, veterinær kastrering, registreringer og dokumentasjon på ulikt vis. Dette er bra for dyrene og for tryggheten til forbrukerne, men kravene er både tidkrevende og fordyrende for produsenten. Matavgifta kan nevnes i særdeleshet. Den er så høy i Norge at det er pinlig med tanke på muligheter for å konkurrere. Denne burde i all hovedsak vært dekket av staten, og ikke trekt fra produsenten. Matavgifta bidrar til at vi tilsynelatende har så mye høyere pris enn våre naboer.

Sponheim ønsker seg lommer av sterke landbruksmiljøer utover hele landet. Det første han må gjøre da er å sørge for at de bøndene som er igjen får tilbake tryggheten og den gode følelsen av å drive det meningsfylte yrket som vi tross alt driver. Å produsere mat. Den beste måten å gjøre det på er å gi oss inntektsmuligheter og mulighet til fritid på linje med samfunnet for øvrig. Og ikke presse oss så hardt og raskt, med stadig nye pålegg og krav som øker kostnadene våre, og legger opp til at privatpersoner blir sittende igjen med en gjeld som passer best til en industribedrift. Vi får en omstilling på kanten av det som er menneskelig forsvarlig. Jeg håper inderlig at Sponheim husker sine egne ord i de kommende jordbruksforhandlingene og gir oss muligheter og tro i form av økonomisk trygghet.