Stikkord:
Miyaji farm – Åtte dekar og 1100 griser
Japanske svineprodusenter får norsk kjøttpris eller litt bedre. Gårdene er mindre, men besetningene større enn norske. Investeringskostnader er lavere, og kraftfôret vanligvis billigere. Men resultater og lønnsomhet er likevel ikke bedre enn hos oss.
Miyaji farm – Åtte dekar og 1100 griser
Japanske svineprodusenter får norsk kjøttpris eller litt bedre. Gårdene er mindre, men besetningene større enn norske. Investeringskostnader er lavere, og kraftfôret vanligvis billigere. Men resultater og lønnsomhet er likevel ikke bedre enn hos oss.
Landskapet endrer plutselig karakter fra by til jord med rismarker, grønnsaker og trær. Vi har kjørt en time med T-bane og tog ut fra sentralstasjon i Tokyo. Her på slettene øst for vulkanske Mt Fuji (3776 m.o.h.), Japans symbol og høyeste fjell, er jorda fruktbar. I tillegg tas det to avlinger i året.
Det er kun fem minutter med bil til gården Miyaji fra Tokyos godt utbygde T-bane/tognett. På Miyaji driver brødrene Daisuke og Yasuke Miyaji svineproduksjon.
– Det er naboens grisehus, men her er våre grisehus, forklarer Yasuke (29). To svinegårder ligger tett inn i hverandre og Miyaji har kun åtte dekar jord. Gårdene samarbeider for øvrig gjennom felles komposteringsanlegg for gjødsel.
– De fleste gårder med en del husdyr i Japan har komposteringsanlegg. Slike anlegg er dyre å bygge, men vi får tilskudd fra staten, forklarer Yasuke. Så dukker broren Daisuke (27) opp i fjøsdøra. Det er han som har hovedansvar for stellet i grisehuset, mens Yasuke tar seg av økonomi, regnskap, kjøp og salg. Det er foreldrene som eier gården, men de siste to årene er drifta overlatt til sønnene.
Manuell fôring
Før vi blir vist rundt må vi skifte klær, støvler og tråkke gjennom et fotbad. Det er PRRS i nabolaget, men ikke på denne gården. Gården har 55 purker. All slaktegrisen fôres opp, og brødrene selger nærmere 1100 slaktegris i året. Antall kull per purke er i gjennomsnitt sju til åtte. Rekruttering skjer ved innkjøp av ungpurker. Rasen er som hos oss en krysning av landsvin, yorkshire og duroc. Men det er ikke puljedrift på gården, og grising/bedekking skjer hver uke.
Gass, uisolerte hus og små binger
Grisehusene på gården er alle cirka 8–9 meter brede, uisolerte, og med nett eller duk som kan sveives opp i veggen. Det er fôrgang i midten og binger på hver side. Troa er mot midtgangen, bortsett fra i gjeldpurkeavdelingen der det er motsatt Her står purkene i ca. 65 cm brede båser der de også insemineres. Det finnes ingen løsdrift. Selve fødebingene er også små, omtrent som danske fødebinger med fiksering og fullspaltegulv under det hele, bortsett fra i smågrishjørnet. Temperaturen i denne delen av Japan varierer fra 0 til 37 grader. Varmen er ofte et større problem enn kulda.
– Men i vinterhalvåret bruker vi gass til oppvarming av smågrisavdeling og smågrishjørner, forklarer Daisuke.
25 kroner per kilo
Kjøttprisen er høy i Japan. På svinekjøtt har prisen svingt mellom 18 – 25 kroner kiloen siste året. Det er som regel høyest pris om sommeren. De siste månedene har også prisen vært høy. Men samtidig har fôrprisen skutt i været.
– I fjor betalte vi NOK 1,80 for én kilo svinefôr. Nå er prisen 2,30 og den stiger fortsatt, forteller Daisuke. Og smågrisfôret koster nesten en femmer for kiloen. Brødrene er derfor bekymret over utviklingen, men de håper kjøttprisen vil legge seg på et tilsvarende høyere nivå.
Siden vi er i et høyteknologisk land er det noe overraskende at fôring av grisen foregår manuelt, bortsett fra hos slaktegrisen. I det to år gamle slaktegrishuset er det derimot tørrfôringsanlegg.
Resultatene i grisehuset er brødrene tilfreds med.
– Vi slakter grisen ved ca 110 kilo levende vekt, og vi når dit på 172 dager i snitt, forteller Daisuke. Han har full arbeidsdag i grisehuset. Da tar jobben med kompostering av gjødsla en del tid. Gjødsla selges til ris- og grønnsaksbønder, men med tap slik at dette er en kostnad for svineproduksjonen.
Direktesalg av kjøtt
– All grisen sendes til et samvirkeslakteri, men vi tar tilbake ca. 10 prosent og selger direkte selv. De som kjøper er restauranter pluss privatpersoner, forklarer Yasuke. Han har akkurat startet med dette. Grisen markedsføres gjennom internett og info i postkasser. Målet er å øke direktesalget betydelig. Yasuke vurderer blant annet å starte en restaurant i Tokyo som et ledd i dette.
400 purker uten spredeareal
Mens guttene Yasuke og Daisuke driver familiegården, satser foreldrene Masayoshi og Senei videre i en samdrift med 400 purker. Det vil si at det er dette som har vært familiens hovedvirksomhet, men i tillegg har de hatt noen purker på hjemgården inntil de utvidet produksjonen før sønnene overtok. Samdriften ligger en kilometer unna og på egen tomt. Den ble startet av fire familier i området. Grisehusene ble bygd opp ved hjelp av tilskudd staten tidligere gav til denne type husdyrproduksjon. De samme som bygde opp virksomheten er også de samme som arbeider der i dag. I tillegg er det en fast ansatt i samdriften.
– Vi arbeider etter en turnus der alle har fri seks dager i måneden, forteller Masayoshi.
– Samdriften har kontraktproduksjon av en spesiell variant av LYD-gris. Den bruker også et litt spesielt fôr, slik at vi får ei drøy krone mer for kiloen enn det sønnene mine får, forklarer Masayoshi. Resultatene i grisehuset har også vært gode.
– Vi har i flere år solgt cirka. 22 slaktegriser per årspurke. Men siste året har dette falt til 17. Tiden det tar fram til 110 kg har også økt. Nå er det ca 180 dager i snitt. Årsaken er at besetningen har fått PRRS, forklarer Masayoshi.
Lønnsomheten er dermed ikke hva den har vært, men det går fortsatt an å leve som svineprodusent. I et normalår har ekteparet sittet igjen med rundt en halv million kr til dekning av egne investeringer og arbeid i samdriften.
Japansk landbruk og kjøttproduksjon
Japan er trolig det landet i verden som har størst import av mat. Selvforsyningen er på kun 39 prosent. Japan er litt større enn Norge, og har fire ganger vårt jordbruksareal. Men det hjelper lite når befolkningen er 27 ganger så stor (127 mill.). Landet har to millioner bønder. Disse disponerer kun 18 dekar hver i gjennomsnitt. Ris er den klart viktigste veksten. Ris, fisk og grønnsaker er viktig i japanske kosthold. På bensinstasjoner serveres for eks ikke pølser, men gjerne ris og rå fisk.
Kjøttforbruket er relativt beskjedent med drøyt 31 kg per person, men det øker. Svinekjøtt står for ca. 12 kg av kjøttforbruket. Det er omtrent halvparten av norsk forbruk. Bortsett fra på nordøya Hokkaido, som er stor på melkeproduksjon, er de fleste husdyrgårder i Japan små i areal, og mangler både spredeareal og egen fôrproduksjon. Korn og proteinråvarer kjøpes inn fra land som Canada, USA og Australia uten toll.
Japanske svinebesetninger er i gjennomsnitt dobbelt så store som våre, men variasjonen er større. Det finnes enheter med flere tusen purker. Men i motsetning til fjørfekjøttproduksjon som store selskaper står bak, er det familielandbruk som produserer de fleste japanske griser. Totalt er det i dag ca. 10 000 svinebønder i Japan, og disse produserer cirka 10 ganger det vi gjør i Norge. I tillegg importeres omtrent like mye svinekjøttet fra land som Danmark, USA og Canada.