Mat velegnet for full handelsliberalisering?

I skrivende stund er det akkurat ett døgn siden hovedoppslaget i både TV 2-nyhetene og Dagsrevyen var den formidable prisveksten på matvarer i Norge. Hele 2,1 prosent hadde matprisene steget fra juni til juli, mens det på årsbasis har vært en økning på ”hele” 4,8 prosent på matvarer. Prisøkningen på mat utfordrer nå sentralbanksjefen til på ny å vurdere nok en rentejustering. Både TV 2-nyhetene og Dagsrevyens journalistiske idé var å peke på at matvareprisene hadde løpt løpsk i Norge, ikke minst pga tidenes jordbruksoppgjør! Men det mest betegnende for nyhetsinnslagene var at begge kanaler strevde febrilsk og til dels forgjeves med å finne forbrukere som i klartekst ville klage sin nød over den dyre maten. Begge kanaler endte med å vise intervju med forbrukere som synes at matvareprisene var greie og til å leve godt med!

Det var en glede å oppleve innslagene. For situasjonen i Norge er jo fortsatt den at vi bruker stadig mindre av vår disponible inntekt til mat, samtidig som vi stadig unner oss dyrere og mer eksklusiv mat av økende foredlingsgrad. Vi som er i landbruket kan glede oss over stadig økende matglede og matkultur, selvfølgelig sammen med store deler av den øvrige norske befolkning! Interessen for VGs prisbarometer på handlekurven i lavprisbutikkene har rett og slett gått ut på dato, absolutt hele kurven!

Mens vi, i vrimmelen av valgmuligheter, sliter med valgets kvaler når vi som raskest er innom dagligvarebutikken for å kjøpe inn noe til dagens middag, og må ty til www.matprat.no og Dagbladets middagstips for å samle oss om en beslutning før vi stiller oss i kassakøen, sulter stadig større deler av verdens befolkning. Vi snakker om en internasjonal matkrise. En matkrise som oppstår i en tid hvor verden aldri noensinne tidligere har produsert så mye mat! Det har vært sagt og skrevet mye om årsakene. Økende velstand i Kina og India, mais i USA til biobrensel, og dårlige avlinger i Australia med mer forklares som medvirkende til krisen.

Men vi må stikke fingeren i jorda og innrømme at hovedårsaken til matvarekrisen så langt ikke er MENGDEN av mat, men FORDELINGEN av den maten vi produserer her i verden.

Økende matvarepriser og fattige lands manglende kjøpekraft i slike situasjoner gir katastrofale følger i land som har kontinuerlig underskudd av egenprodusert mat. Man snakker om at økende matvarepriser og økt handelsliberalisering med mat vil føre til at de fattige landene kan begynne å produsere mat for eksport, og dermed tjene penger på det. Dette blir i mine øyne så naivt og blåøyd at det er uforståelig at noen går på den der i det hele tatt! Hvilke av verdens fattigste land er i en situasjon hvor man kan tenke på å tjene penger på mateksport når landbruket er totalt nedbygd, og sult og fattigdom preger hverdagen?

Alle vet hvordan internasjonale matspekulanter det siste året har kjøpt opp ris-, mais- og kornavlinger i påvente av ytterligere prisoppganger, mens matmangelen gjennom dette har blitt ytterligere forsterket! Den globale matsituasjonen er definitivt ikke velegnet til å bli løst gjennom ensidig handelsliberalistisk tankegang!

Derfor er det godt å vite at den norske regjeringen i sin Soria Moria-erklæring slår fast at man skal jobbe for at ethvert land må ha handlefrihet til å beskytte og utvikle sin nasjonale produksjon av matvarer.

Samtidig må vi i landbruket bli enda kløktigere i forhold til hvordan vi engasjerer oss i matvarepolitikken, nasjonalt så vel som internasjonalt. Vi må jo få frem budskapet om at landbruket faktisk kanskje mer enn noen, er genuint opptatt av å bidra til å løse sult- og fattigdomsproblematikken i verden. Samtidig skal vi fremme budskapet vårt om at vi definitivt ikke tror at et godt bidrag til å løse matvarekrisen er å legge ned et aktivt norsk landbruk og den nasjonale matvareproduksjonen vår!

Landbruket har et langt mer nyansert syn på en ny WTO-avtale enn hva som er den allmene oppfatning av holdningen vår i samfunnet for øvrig. En WTO-avtale som reelt bidrar til fattige lands muligheter til å drive lønnsom matproduksjon kombinert med nasjonal rett til matproduksjon er hva landbruket ønsker seg!

Så langt har det ”lugget litt i ovarennet” for oss i forhold til å få troverdighet i motivene for vårt engasjement i WTO-saken!