Publisert: 04.12.2012 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

Mat har blitt en spekulasjonsvare


Mat har blitt en spekulasjonsvare

Etter bruddet i WTO-forhandlinger i Geneve for noen uker siden, har flere hevdet at mindre internasjonale handel med landbruksvarer vil forverre den eksisterende matvarekrisa. Argumentet er at mer handel vil føre til lavere priser på matvarer for de aller fattigste i verden. Denne årsaksoppfatningen trenger betydelig nyansering og oppklaring.

En forlengelse av dette argumentet, er at en ytterligere økning i matvareimporten for de aller fattigste landene er et godt virkemiddel for å motvirke matkrisa. Dette stemmer ikke med virkeligheten. Det er nettopp de landene som fra før har stor matimport som er hardest rammet av dramatisk stigende matvarepriser. Land med stor beskyttelsesgrad av eget landbruk, reguleringer og stor grad av sjølforsyning (i hovedsak land i Vesten), har ikke blitt nevneverdig berørt av økte matvarepriser. Prisene her er derimot svært stabile.

For eksempel i Norge har matvareprisene steget med ca 3 % det siste året. Det er nesten ingenting og unormalt lite i forhold til resten av verden. I Sverige og Danmark har matvarene steget med ca 10 %. Dette er fortsatt svært lite sammenlignet med de aller fattigste landene i verden. I mange land på den sørlige halvkulen har prisene på nødvendighetsmatvarer mer enn fordoblet seg i løpet av det siste året. Dette kommer i tillegg til at befolkningen i disse landene fra før bruker en svært stor andel av inntekten sin på de aller mest nødvendige matartiklene.

Verden som helhet produserer paradoksalt nok mer mat i dag per innbygger enn noen gang tidligere. Allikevel er de aller fattigste av jordens befolkning rammet av stigende matpriser og sult. Matkrisen er med andre ord ikke skapt av manglende produksjon av matvarer, men ganske enkelt av fordelingen av den. Denne skjeve fordelingen av mat, kan knyttes direkte til kravene om økt handelsliberalisering i landbrukssektoren.

Økt internasjonal handel med mat fører til produksjonskonsentrasjon for å nyttegjøre effektiviseringspotensialet. Siden den internasjonale handelen med landbruksvarer domineres av store internasjonale agroindustrielle selskaper med base i Europa og USA, og ikke av fattige småbønder i Malawi eller samvirkeselskap i Sri Lanka, betyr denne sentraliseringen av produksjonen også en betydelig maktkonsentrasjon i matmarkedet. Denne har konsekvenser for prisfastsettelse og forsyning. Mat har blitt en spekulasjonsvare.

For samtidig som matvareproduksjon på verdensbasis er større enn noen gang (målt i produsert matmengde per innbygger, FAO), er den også mer sentralisert enn noen gang tidligere. Mens Europa og USA har en stadig større andel av verdens totale matvareproduksjon, har for eksempel Afrika sør for Sahara en stadig minkende andel. Mange av landene som i dag er hardest rammet av dramatisk økning i matvarepriser og videre sult, er land som fram til begynnelsen av 1980-tallet var sjølforsynt med en godt utviklet landbrukssektor med en voksende industrivirksomhet tilknyttet denne. De importerte med andre ord en liten andel av matforbruket sitt.

I dag er landbruksproduksjonen i disse landene utkonkurrert og mer eller mindre avviklet. Industrisektoren er borte. Landene er fullstendig avhengige av import av grunnleggende basismatvarer, hovedsakelig fra det agroindustrielle jordbruket i USA og Europa. Fordelingsproblematikken gjør at land som må importere basisvarer, er svært utsatt i matkrisa med galopperende priser.

Mat er politikk. Et land som ikke produserer basisvarene til egen befolkning, har begrensa handlefrihet, og er sårbar for svinginger i det internasjonale matmarkedet. I tillegg er produksjonen av mat til egen befolkning viktig sosialpolitikk for mange av de aller fattigste landene. India har 600 millioner småbønder som er avhengige av å produsere for det nære lokalmarkedet.

Handelsliberalisering på matvaremarkedet framstilles ofte som et solidaritetsprosjekt med verdens fattige bønder, og som løsningen på den pågående matvarekrisa. Denne framstillinga mangler rot i virkeligheten. Matvarekrisa som fører til sult og nød for de aller fattigste på jorden, har lite med mangelen på mat å gjøre, men fordelingen av den. Økt handelsliberalisering med matvarer fører til sentralisert matproduksjon som gir skjeve maktforhold og skjev fordeling. Større spillerom for markedsmekanismene er derfor ingen løsning på fordelingsproblematikken på matvarer, men like mye årsaken til matkrisa som i dag rammer verdens fattigste.