– Kvalitetsforskjell gir prisforskjell

- Kvalitetsforskjell gir prisforskjell

– Vi må få større variasjon i kvalitet og pris. Jeg avviser ikke saltvannssprøytet kylling eller ribbe for den del. Men jeg vil se den som kjøper utvannet ribbe til 29 kroner i stedet for vanlig til 80 kroner til julaften.

Det sier Bjørn Ole Juul Hansen til Svin. Direktøren i Kjøtt og fjørfebransjens landsforbund (KLF) er krystallklar på at det må være forbrukerne som har valget.

– Mange kjefter på Remas lansering av saltvannssprøytet kyllingfilet, men jeg synes dette er bra. Noe av det viktigste kjøttindustrien gjør er å dokumentere kvalitetsforskjell gjennom forskjell i prising. Da venter jeg at bedre kvalitet får høyere pris. Jeg hadde gjerne sett at det bare ble solgt saltvannssprøytet ribbe til 29 kroner kiloen til jul, mens ribbe naturell går for 80 kroner kiloen eller mer. Jeg ville sett den forbrukeren som tok den billigste til julaften. Kvalitetsdifferensiering gir prisdiffersensiering, sier KLF-direktøren.

Han mener at det er et problem at ribba som i dag selges til 39 kroner kiloen er like god som den som selges til 89 kroner. I Oslo står det folk i kø for jul for å handle ribbe til 100 kroner kiloen også i utvalgte butikker.

– Reis til England. Der er prisdifferensieringen satt i system. Den nederste og billigste salamien er orange. Litt dyrere er for eksempel rosa, mens den gule eller svarte emballasjen indikerer topp kvalitet og høyere pris. Og folk velger ofte dyrere og bedre produkter. Men det er krevende når folk tenker at spekepølse er spekepølse, mener Juul Hansen. – Det har vært stramme marginer og tøffe tider for mange privateide kjøttbedrifter også. Hva har de gjort for å snu utviklingen?

– Noen har greid seg bra, og noen har greid seg dårlig. Jeg tror ikke bedriftene har valgt én strategi, men forskjellige strategier. Vi har en dominerende aktør på ferdigvaresida som har over 5o prosent av markedet. Denne aktøren (les: Nortura, red.anm.) vil være prisledende. I mange av de senere åra har denne aktøren vært på ekstrem jakt etter økt marked og har senket prisene. Siste året har den prøvd å snu denne utviklingen og krabbe opp igjen. Dette har vært helt avgjørende for marginene også i resten av bransjen. Våre medlemsbedrifter velger ulike strategier i markedet. Tind har sin, Fatland har store private merkevarer, og Nordfjord har gått i tett og eksklusivt samarbeid med Rema for å nevne noen. Men markedet er avhengige av at Nortura velger å holde prisene oppe. Det tar lang tid å få prisene opp igjen når de først er sluppet ned. Det hele dreier seg, enkelt sagt, om å samle inn mest mulig penger i markedet. Først da er det noe til fordeling. Når produktprisene vokser mindre enn konsumprisindeksen, og kostnadene vokser mer enn konsumprisindeksen, da må vi kutte kostnader og ta markedsandeler på slakt, skjæring og foredling for å være med videre.

– Hvordan er forholdet til Nortura om dagen?

– Vi har ikke ett forhold til Nortura, men mange. Mange av disse forholdene er aldeles utmerket. Vi samarbeider godt om Norsk Protein, krokkoordinering og kvalitets- og hygienespørsmål. Og vi diskuterer hvordan vi kan samarbeide enda bedre om Animalia. Det er særlig når det kommer til spørsmålet om markedsreguleringen at vi skiller lag. Vi mener som kjent at bransjen er best tjent med et nøytralt ledet markedsreguleringssystem, styrt av for eksempel Statens landbruksforvaltning. Det betyr at Nortura fortsatt kan bruke fryselagrene sine, men at også Fatland eller andre slakterier kan få oppgaver. Etter smørmangelen er det stadig flere som har fått øynene opp for at vi bør kikke nærmere på dagens system, som vi mener er utgått på dato.

– En del KLF-bedrifter har økt sin andel av førstehåndsutbudet av kjøtt, altså det som kommer fra bonden. Hva er hovedforklaringen?

– Vi har cirka 33 prosent av slaktingen nå. Da jeg kom inn i denne bransjen rundt årtusenskiftet var andelen cirka 20 prosent. I tillegg har produksjonsvolumet steget, så KLF-bedriftene har nesten doblet slaktevolumene sine. Vi har stadig spist små prosenter av markedsveksten, men kanskje det blir en pause i år. Jeg tror pris og nærhet til produsent har vært de viktigste suksesskriteriene.

– Hvor mange slakterier og foredlingsanlegg har KLF i dag?

– Vi har cirka 160 medlemsbedrifter, og omsetningen hos disse varierer fra to millioner i året til 2,5 milliarder kroner. Cirka 10-15 av disse driver slakting. Resten driver skjæring, foredling og kjøtthåndverk i forskjellige fasonger.

– Og hvor mange medlemmer har dere om fem år?

– Vi har jo hatt en jevn nedgang i antall medlemmer de siste åra, og den utviklingen vil nok fortsette. Vi ser stadig at konserner konsoliderer, noen kjøpes opp, og noen avvikles.

– Blir det økt produksjon av egne merkevarer (EMV) framover?

 – Vanskelig å svare på det, men det viktigste spørsmålet er hvem som i så fall får et problem med det. Økt bruk av EMV er først og fremst et problem for kjøttindustri med store merkevarer. Hvis du er en stor industribedrift uten en sterk merkevare kan EMV tvert i mot være en mulighet.

 – Mange bønder er kritiske?

– Jeg vil si at EMV bare må være en fordel for norske bønder. Egne merkevarer har bidratt til billigere produkter, større variasjonsbredde og dermed økt totalt salg. Bonden er i stor grad skjermet prismessig gjennom jordbruksavtalen. Trøkket ligger i leddene hos oss og ut. Jeg vil derfor mene at EMV er en fordel for bonden. Hvis derimot bonden ser seg som eier en bedrift med en sterk merkevare, kan det naturligvis fortone seg annerledes. Men som bedriftsleder på egen gard bør jo bonden være tjent med at markedet blir størst mulig all den tid prisen nesten er gitt.

– Hvordan distribueres kjøtt og foredlete varer i dag?

 – Stort sett hentes det meste på rampa. For KLF-bedriftene vil dette være problematisk for noen, fordi de ikke på samme måte får pushet salget i butikken. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som føler at avstanden til butikken øker. Distribusjonsdebatten er på mange måter en gordisk knute.

– Gleder du deg til at markedsreguleringssystemet kan forsvinne hvis Ernas blir statsminister?

– Jeg ser gjerne at Erna blir 150 år! Det sier jeg fordi jeg tror hun blir 100 før det skjer så mye med dette systemet. Høyre sier at vi kommer til å ha markedsregulering lenge ennå, og det tror vi også. Derimot gleder jeg meg til at Erna innfører et nøytralt markedsreguleringssystem. Den dagen det er på plass tror jeg alle vil oppleve det som positivt. Grunnen til at vi kan se for oss mange interessante endringer med Erna er at store deler av Ap er mer eller mindre bundet til masta slik konstellasjonene er i dag. Hadde Ap hatt egen hånd om landbrukspolitikken kunne vi helt sikkert fått mange og ganske store endringer. Jeg tror med andre ord at hvis Høyre kommer til makta, så vil Ap være mer tro mot det som er partiets egen holdning til å utvikle politikk på landbruksområdet. Slik situasjonen har vært de siste sju åra har de måttet holde fingrene av fatet når det gjelder å vise egen kreativitet på området. – Kan markedsreguleringsjobben gjøres billigere og mer effektivt enn i dag?

– I dag betaler norske bønder cirka 34 millioner i året for at noen skal ha markedsregulering (FK, Tine og Nortura). Ved et balansert marked, altså selv om det ikke trengs løftes en finger, koster systemet oss 34 millioner årlig. Hvis du sier at 16 av disse millionene er på kjøtt og egg, så snakker vi om over 50 øre kiloen for å holde et system i beredskap. For egg brukes hele én prosent av brutto produksjonsverdi til markedsregulering og innkreving av omsetningsavgift. Det er ekstremt mye. Jeg registrerer at Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning sier at det er tvilsomt om ordningene fungerer etter hensikten.

– Tror du yngre bønder skjønner betydningen av kjøttsamvirket?

– Ja, jeg tror de ser forskjell på samvirket og våre bedrifter. Det reflekteres jo i vår andel av slaktemengden. Men mange produsenter har blitt så store at kostnadene ved ikke å velge best pris og service blir for store. Rema kjøpte Norsk Kylling på Støren. Støren er ikke akkurat verdens navle. Men verdien av den bedriften uten norske bønder er jo lik null. Vil eierne av private bedrifter betale så dårlig til sine leverandører at deres egen bedrift har null verdi? Selvfølgelig ikke. Verdien av selskapene er helt avhengig av norske bønder. Furuseth er null verdt uten norske bønder, og det forholder de seg til. Når det er sagt så ser også jeg et økonomien ikke er bedre enn den må være hos mange kjøttprodusenter.

– Tror du internasjonal kjøttindustri vil skaffe seg markedsadgang i Norge ved å kjøpe en eller flere av dine medlemsbedrifter?

– Nei, jeg tror ikke den problemstillingen er reell. Hvis du kommer inn i det norske markedet må du jobbe med norske råvarer. Den eneste grunnen til at det skulle skje måtte være hvis de tror at de kan drive selskapet bedre, eller at markedet vokser så sterkt at de raskt kan ta ut effektiviseringsgevinster, sier Bjørn Ole Juul Hansen.