Konsesjonsgrensenes historie

Konsesjonsreguleringen av disse husdyrproduksjonen har ene og alene en politisk begrunnelse. Den har ingenting med markedsregulering å gjøre. Markedsreguleringen styres som kjent av omsetningsloven. Konsesjonsgrensene er altså øverste grense for hvor stor produksjon du kan drive fritt og uten tillatelse av departementet. Noen produsenter har imidlertid innvilget konsesjon til å drive over disse grensene, men det har som regel historiske grunner. Noen drev stort før husdyrkonsesjonsloven ble innført i 1975, og har dermed fått konsesjon til å drive større. Men hvis det ikke har vært drevet ervervsmessig produksjon av svin eller fjørfe på gards- og bruksnummeret de ti siste åra, så bortfaller konsesjonen. Konsesjoner er knyttet til en fysisk eller juridisk person og et bestemt gårds- og bruksnummer. Hvis to eller flere konsesjonsregulerte produksjoner har felles eierinteresser, inntrer konsesjonsplikten hvis det samlede omfanget av produksjonen overstiger grensa for konsesjonsfri drift. Og så finnes det noen unntaksbestemmelser.

Hensikten med husdyrkonsesjonsloven er å unngå at det blir fabrikkproduksjon av svinekjøtt og fjørfeprodukter i norsk landbruk. Dette kommer tydelig fram av lovens paragraf 1 hvor det står; «Lovens formål er å legge til rette for spredning av svine- og fjørfeproduksjonen på flere enheter ved å regulere produksjonsomfanget hos den enkelte produsent» (se egen faktaramme).

Nedenfor gjengir vi de viktigste punktene i forskriftens paragraf om konsesjonsgrenser.

Grensene for svine- og fjørfehold som kan drives uten departementets tillatelse er som følger;

1. Slaktekyllingproduksjon med inntil 120 000 omsatte og slaktede kyllinger per år eller

2. kalkunproduksjon med inntil 30 000 omsatte og slaktede kalkuner per år eller

3. eggproduksjon med maksimalt 7500 innsatte høner på ethvert tidspunkt eller

4. svineproduksjon med inntil 2100 omsatte og slaktede slaktegriser per år, eller maksimalt 105 innsatte avlspurker på ethvert tidspunkt eller

5. satellitt i purkering med inntil 53 avlspurker på ethvert tidspunkt, eller maksimalt 2100 omsatte og slaktede slaktegriser per år.

6. For nav i purkeringer kan det innvilges konsesjon for inntil 450 innsatte avlspurker.

I forskriften er det regler om at produksjonen kan sees over to år. Det er tillatt å overstige konsesjonsgrensen eller innvilget dyretall med inntil 15 prosent ett år, mot tilsvarende reduksjon i produksjonen det påfølgende året. Det er alltid de to siste årene som vurderes i sammenheng.

Forholdstall
En slaktegris regnes som én konsesjonsenhet.

Ei avlspurke regnes som 20 konsesjonsenheter.

Ei avlspurke i purkering regnes som 40 konsesjonsenheter.

En slaktekylling regnes som 0,0175 konsesjonsenheter.

En kalkun regnes som 0,07 konsesjonsenheter.

Ei høne regnes som 0,28 konsesjonsenheter.

Definisjoner
For de ulike dyreslagene har forskriften egne definisjoner. Som slaktegris ­­regnes for eksempel gris fra 50 kilo levende vekt, og for avlspurke regnes gris som har født minst ett kull. I praksis er det derfor slik at de fleste kan ha en god del flere purker gjennom et år enn 105. Antall årspurker i besetningen er avhengig av hvor høy eller lav førstekullsprosent besetningen har. Hvis du har 35 – 40 prosent førstekulls­purker så har du 145 – 150 årspurker i besetningen. Men det er altså antall avlspurker som legges til grunn for den konsesjonsfrie grensa.

Kontroll og bøter
Staten, representert ved fylkesmannen, fører kontroll med at lovens og forskriftenes regler etterleves. Hvis det avdekkes produksjon over konsesjonsfri geense eller over tildelt konsesjon, så blir det gitt bøter (myndighetene kaller det standardisert erstatning) etter bestemte satser for alle dyreslag som omfattes av reglene.

For slaktegris er dette kr 300,- per dyr over konsesjonsfri grense. For avlspurke i konvensjonell drift er bota kr 10 500,-. For avlspurke i satellitt i purkering er bota kr 18 500,-, og for avlspurke i nav i purkering er standardisert erstatning satt til kr 1800,-.