Publisert: 03.05.2013 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

Hampshire – den nye tredjerasen

Leserne av Svin har neppe unngått å se at det arbeides for å få inn en alternativ tredjerase til norske svineprodusenter som ikke har tilbud om det i dag.


Hampshire – den nye tredjerasen

Leserne av Svin har neppe unngått å se at det arbeides for å få inn en alternativ tredjerase til norske svineprodusenter som ikke har tilbud om det i dag.

 

Arbeidet startet for ca. ett år siden, da ScanPig, KLFs operative driftsselskap på det svinefaglige området, skrev avtale med Nordic Breeding om kjøp av hampshire. Denne artikkelen vil belyse viktige sider av saken, og hvorfor valget nettopp falt på hampshire.

 

DAGENS SITUASJON

 

ScanPigs overordnete mål er å arbeide for kostnadsreduksjon i norsk svineproduksjon. Ett av satsingsområdene er å skaffe til veie en alternativ tredjerase. Dette gjør vi ikke fordi vi er misfornøyd med hybridslaktegrisen vi produserer i dag. Tvert imot. Dersom avlsarbeidet hadde fortsatt som inntil få år siden ville det ikke vært nødvendig å innføre en ny tredjerase. Dagens hybridslaktegris (LYLL) er den produksjonsøkonomisk beste for både svineprodusent og industri, med høyere kjøttprosent og tilvekst og lavere forfôrbruk enn noroc (LYLD).

Sist gang dette ble undersøkt var i KLF/ Norsvins Pietrain-forsøk, og da tilsvarte denne forskjellen 65 øre/kg i hybridgrisens favør. Dette er hovedgrunnen til at Gilde Norsk Kjøtt må «sponse» norocprodusenter med 70–80 øre over avregningen. Vi ser fortsatt at produsenter som velger LYLL framfor LYLD, øker i kjøttprosent. Når da også forskjellen i kullstørrelse mellom LYLL og LYLD nå er borte, har etterspørselen etter en tredjerase mer eller mindre forstummet de siste år. Produsenter som leverer privat er meget fornøyd med grisen de produserer i dag.

I kjøttindustrien generelt er det lite fokus på rase, med unntak av Gildes Edelgris. Halvparten av grisene som slaktes i kjøttsamvirket, også noroc, selges til private foredlingsbedrifter som «vanlig» gris. Men det er ikke dermed sagt at bedriftene ikke i framtida vil bli mer opptatt av rase og kjøttkvalitet på svinekjøttet enn de er i dag. Det er for eksempel over ti år siden det kom en landsdekkende merkevare på markedet, med rase og kjøttkvalitet som utgangspunkt. Dette førte til en økning av totalforbruket av svinekjøtt, og kanskje er det på tide at det gjøres et tilsvarende framstøt. Det ville i så fall komme alle medspillere i verdikjeden til gode.

Men når det ikke er etterspørsel etter en tredjerase, verken fra produsent eller industri, hvorfor skal vi da bruke penger på å få en?

 

MORRASE- OG FARRASESATSNING

I Norsvin er det tatt en overordnet avlspolitisk beslutning om at landsvin, fra å være en kombirase som avles like mye for både mor- og faregenskaper, skal bli en ren morrase. Viktige moregenskaper som fruktbarhet og holdbarhet skal i avlsarbeidet vektlegges i langt større grad enn faregenskapene kjøttprosent, tilvekst og fôrforbruk. I løpet av de siste tre årene er det gjort to dreininger i avlsmålet for landsvin i retning moregenskaper. Dersom alle svineprodusenter i Norge hadde hatt tilgang til en tredjerase for tre år siden, kunne Norsvin ha foretatt en total omlegging av avlsmålet. Men da 26 % av Norsvins medlemmer fortsatt ikke har tilgang til en annen farrase enn landsvin, kan dreiningen bare gjøres i små skritt av gangen. Dette tema var gjenstand for heftig diskusjon i avlsrådet den gang for tre år siden, og da som så mange ganger ellers var fordelen med en felles tredjerase inne i bildet. Det hadde vært interessant å visst hvor stor avlsframgangen på landsvin faktisk kunne vært dersom man hadde foretatt en fullstendig omlegging av avlsmålet slik Norsvin ønsket på det tidspunktet.

Diskusjonen om felles tredjerase har lenge pågått i ulike miljøer, men vi registrerer at det fortsatt er et ønske om å beholde rase som konkurranseparameter i kampen om markedsandelene, slik det også er tilfelle i Sverige og alle andre land.

 

MYE Å HENTE

Og vi er ikke helt uenige. Dersom målet er å senke kostnadene (og det er det jo), er det mange andre områder næringa bør vurdere å gjøre i fellesskap, eller bedre enn i dag. Eksempel: Bedre felles oppslutning omkring de hvite rasene landsvin og yorkshire; for eksempel et framstøt for å øke hybridandelen, og opprette felles formeringsbesetningssystem og livdyromsetning. Her er det masse penger å spare! Et annet område er et felles rådgivningssystem og faglig støtteapparat rundt svineprodusentene. Norsvin bør fortsette å arbeide for bedre yorkshire til lavest mulig kostnad. Man kan for eksempel forsøke den svenske yorkshiren før man går inn i enorme investeringer for å etablere egen yorkshire, som det vil ta mange år å få opp på en akseptabel avlsmessig framgang.

Med felles innsats for forbedring og kostnadssenkning rundt landsvin og yorkshire, kan vi enn så lenge tillate oss å tilby svineprodusenter og industri to farraser, og to litt forskjellige råvarer.

Og siden landsvinet om få år ikke lenger vil egne seg som far til en produksjonsøkonomisk slaktegris, må vi finne et alternativ til denne.

 

HVORFOR HAMPSHIRE?

Før valget falt på hampshire var KLF/ ScanPig ute i flere år og snuste i mange leire. Da beslutningen ble tatt var det flere grunner til det, både praktisk, økonomisk og ikke minst strategisk. Norge, Sverige og Finland ligger i samme hjørne av verden og har mer eller mindre samme høye helsetilstand hos svin. At to tidligere forsøk på nordisk avlssamarbeid på gris har mislyktes, betyr ikke at det aldri blir mulig. Alle forstår at kostnadene på innsatsfaktorene i svineproduksjonen må ned, og avlskostnadene er en av dem. Dette er man like opptatt av i Sverige og Finland som i Norge, og et visst samarbeid, samhandling og utveksling av avlsmateriale er en god begynnelse på et felles nordisk samarbeid på svineavl.

To tredjedeler av slaktegrisen som produseres i Sverige er en krysning av landsvin og yorkshire med renraset hampshire, og slik vil vi også benytte rasen her i Norge.

Hampshire gir slaktegriser med høy kjøttprosent. Som ren rase ligger den i Sverige på 62–63 %, og vi bør forvente at krysningsgrisen i Norge vil havne på oppunder 60 %. I tillegg gir den større slakteutbytte og har meget gunstig fordeling av edle stykningsdeler, et forhold som bør være interessant for industrien. Bl. annet har den større skinker enn andre raser, tykkere ryggmuskel og meget god sidekvalitet. Som et kuriosum kan jeg nevne at Swedish Meats’ slakteri i Kristanstad er det eneste svenske slakteri som er sertifisert for eksport til USA. De eksporterer sider fra svenske hampshirekrysninger – til spareribsens hjemland – til 80 kr kiloen!

 

GOD SPISEKVALITET

Kjøtt fra hampshirekrysninger har svært god spisekvalitet; både smak, mørhet og saftighet, og det skyldes helt andre egenskaper med kjøttet enn hos duroc. Hos duroc er det innslag av intramuskulært fett (IMF) som ligger til grunn for dens kjøttkvalitetsegenskaper, mens hos hampshire er det RN- genet og effekten av lav pH i kjøttet etter slakting som gjør kjøttet så saftig, noe de fleste oppfatter som svært positivt. Men dette blir også trukket fram som den mest negative egenskapen med kjøtt fra hampshire, da lav pH også fører til høyere drypptap og større kokesvinn. I følge Swedish Meats oppveies dette i stor grad av det økte slakteutbyttet, og det faktum at svenske forbrukere synes meget godt om sitt svinekjøtt. Alle disse parametre skal naturligvis undersøkes nøye av oss, så snart vi har griser tilgjengelig her i landet. Det kan for øvrig legges til at det er diskusjon om hvilken egenskap, IMF eller lav pH, som fører til best spisekvalitet på svinekjøtt. Det er godt dokumentert at IMF har stor betydning for mørhet på storfekjøtt, mens noen hevder at dette har mindre betydning på gris, og at det må være relativt mye IMF isprengt svinekjøttet for at den vanlige konsument i det hele tatt skal kjenne forskjell. Antagelig er dette et område der man aldri vil bli enig. Noen foretrekker det ene og noen det andre, og det da bare bra for totalkonsumet.

 

ER IMPORT HASARD MED SVINEHELSA?

For å få hampshire inn i Norge arbeides det for tiden med ulike importstrategier, og i den forbindelse har vi god dialog med Koorimp, Mattilsynet og Helsetjenesten for svin. Vi diskuterer også et samarbeid med Norsvin. Det er klart at flere enn Norsvin kan forestå en kvalitetssikret og trygg import, og det er ikke snakk om å ta noen billige snarveier. Men når man snakker om risiko og smittebeskyttelse er det ikke alltid lett å bli helt enige.

Sist sommer gjorde Veterinærinstituttets seksjon for epidemiologi er risikovurdering med tanke på blant annet import av semin direkte til norske svineprodusenter. Rapporten de laget kan leses på våre internettsider, www.kjottbransjen.no Man kom til at direkteimport av svinesemin fra Sverige medfører en ubetydelig risiko. I Sverige finnes svineinfluensa-virus og et såkalt coronavirus (PRCV) spredt over hele populasjonen. Siden begge er luftveisvira, spres de ikke med sæd. Det vi imidlertid skal frykte aller mest er PRRS-virus som kan spres med sæd, og som fører til et betydelig økonomisk tap som følge av både luftveis- og reproduksjonssjukdom. Selv om dette virus spredte seg på kort tid over hele Danmark for ca. 10–12 år siden, har viruset fortsatt aldri forekommet i Sverige. Saken er at svenskene er minst like redde for å få PRRS til sin populasjon som vi her i Norge, og de holder fast på og er lojale mot et strengt importvern. I tillegg har de et svært omfattende overvåkningsprogram, akkurat som Norge, for å fange opp eventuell smitte av PRRS. Blant annet testes alle avlsbesetninger en gang årlig, det testes ekstra i risikosoner (Skåne og kysten av Sør-Sverige mot Danmark) og råner testes to ganger i karantenen før de slipper inn på en av de to seminstasjonene (Norsvin tester bare en gang).

 

SKAL MYE TIL

Faglig og rasjonelt sett skal det svært, svært mange feil og glipper til på en gang, for at en råne på en seminstasjon skulle få PRRS og dermed smitte til sæden, uten at det blir oppdaget og stoppet.

Dette er kjernen i det som kan sies å være størst uenighet om i dag. Og det er litt underlig all den tid Norsvin selv tenkte i de baner for få år siden. For øvrig har Sverige i flere år importert semin direkte fra Norge, enda Norsvin relativt sett tester mindre for PRRS enn de selv gjør. Vi har også dokumentasjon på at en finsk SPF-besetning, som i 12 år har importert 200 svenske semindoser årlig, fortsatt har SPF-status.

ScanPigs holdning er i alle fall at så lenge helsesituasjonen i Sverige fortsetter å være som nå og overvåkning og kontroll selvfølgelig holdes på høyeste beredskapsnivå, er risikoen med direkteimport av sæd til norske svineprodusenter praktisk talt lik null. Samtidig vil den økonomiske og strategiske fordelen være så desto mye større for en samlet norsk svineproduksjon.

Avgjørelsen om veien videre er ennå ikke tatt, men vi lover å holde Svins lesere oppdatert om utviklingen.